Tatiana Stanovaya hevder at vesten misforstår både Putin planer og hans posisjon.
Asking whether to appease or not appease him is completely beside the point.
foreignpolicy.com
Utdyper punktene sine i et intervju under:
Does Russian President Vladimir Putin think he's losing the war in Ukraine? Does the West need to help him to save face? Does he risk a coup? Is he afraid of anti-war protests? Nothing of the sort, says…
www.rfi.fr
Tja, synes vel egentlig ikke dette var noen veldig god analyse, også utover det å argumentere for at hun hele tiden har skjønt noe som de kollektive vestlige intellektuelle krefter ennå ikke har forstått.
Jeg finner det problematisk å snakke om det kollektive «Vesten» som enhetlig dikotom motpart til Putins Russland, selv om dette er fortsatt er populært tankegods i nyrealistiske kretser. Det blir derfor litt stråmannsaktig når hun plukker enkelte uttalelser fra vestlig hold som var de en enhetlig vestlig posisjon hun deretter argumenterer mot.
Hun skriver videre at Putin etter en årrekke har forsøkt å få en genuin dialog med Vesten for at Russlands sikkerhetsspørsmål må tas på alvor, så hadde han ikke andre valg enn å invadere Ukraina for å «bli hørt».
Enten fordi hun er uvitende eller fordi hun på nyrealistisk vis velger å se bort fra det, Stanovaya reflekterer ikke over at millioner av timer alt har blitt kastet bort i internasjonale organisasjoner og fora de siste tjue årene for å diskutere «Russlands-spørsmålet».
Der har Putin alt fått en rekke konsesjoner, basert på vestlige ønsker om nettopp opprettholde dialog og partnerskap med Russland.
Under Putin har Russland med sitt faste sete i Sikkerhetsrådet så definitivt hatt betydelig større innflytelse over prinsipp og verdibaserte organisasjoner som FN, Europarådet og OSSE enn hva disse organisasjonene, prinsipper og verdier har hatt over Russland
.
Utfordringen med russerne i FN under Putin, og da særlig fra hans nye doktrine lansert på MSC 2007, har ikke bare vært at de ikke lenger anså multilaterale forhandlinger som en mulighet til felles «vinn-vinn» (som jo er hele hovedtanken bak det multilaterale) men som deler av et overordnet «nullsumspill» mellom Russland og «Vesten», men, og viktigere, også omkamp over tidligere inngåtte avtaler og forpliktelser.
Det de derfor ikke har fått gehør for, fordi det kunne ikke gies, var innrømmelser av typen som ville være brudd ikke bare på Russlands egne internasjonale forpliktelser, men grunnpilarer for hele den internasjonale lovbaserte orden fra FN-pakten, Europarådets juridisk bindende statutter samt OSSE dokumentene fra toppmøtene i Helsingfors, Paris, Budapest, Istanbul og Astana.