Det hellige markedet har talt, og vi ble på et tidspunkt med i et system der livsnødvendig strøm fra vankraftverk, tok form av en kommersiell handelsvare. Det virker på meg som om de politiske skillelinjer går mellom de som mener det bør være mulig å rykke tilbake til start, og ta tilbake tilnærmet full, kommunistisk kontroll på strømmen, og de som mener at markedet er hellig, og bare må se til å løse dette her. Derimellom finner man de forvirrede høns, nærmere bestemt FrP og SP, som håper dette bare går over av seg selv.
Bordet fanger. Vi befinner oss i den situasjonen vi gjør, det er i praksis ikke mulig å late som om utlandet ikke finnes. Alle kortene havnet med smørsiden ned denne gangen, og vi satt igjen med svarteper. Noe overraskede for Norge, som stort sett alltid trekker det lengste strået (økt oljepris) hver gang noe går galt i verden. Med dette i mente, er vel regjeringens handlinger og akuttløsninger adekvate, staten får og staten gir. Realitetene som synker inn, er at her finnes ingen quick fix. Dette vil ta mange år å få orden på. Kanskje jeg en gang i min levetid får kjøpe billig strøm igjen, men jeg er slett ikke sikker. Ergo må også private tiltak (solceller, isolasjon, kortere dusj, og diverse mindre enøk-tiltak) inn i bildet. Jeg kan se for meg verre tilstander enn dyr energi, selv om dette heller ikke er noen ønskesituasjon.