Takker for arresteringen.
Jo, det skulle bare mangle, vi i politiet står alltid til tjeneste når noen skal frihetsberøves, bare å legge inn bestilling på politiet.no.
Utdypingen din viser hvor sammensatt bare en så enkelt liten ting som å heve EQ er. Det viser også hvorfor det er vanskelig å uttale seg korrekt om sammensatte fenomener rundt lydgjengivelse.
Nettopp, det har vært mitt budskap hele veien, at dette ikke kan forenkles til felles forståelse siden kompleksiteten i fenomenene slår beina under ideen.
Så får du også belyst interessante faktorer for lesere. Vil påpeke at mitt innlegg hadde som intensjon å forenkle et komplekst fenomen.
Jeg har full forståelse for det, og skulle gjerne også konkretisert dette. Men jeg ser ikke hvordan vi skal kunne få det til, spesielt ikke når begrepet stort sett utelukkende benyttes av folk som er lite villige til å kommentere hvordan man skal kunne komme frem til en felles definisjon. Det avsløres egentlig med stor tydelighet at man forsøker å beskrive en følelse som er mer individuell enn mange later til å tro. Derfor tror jeg det hadde vært en sunn øvelse å heller i fellesskap gå inn for å gravlegge dette uttrykket og finne andre måter å forklare ting på.
Det handler også om et element av ydmykhet her. Man bruker ofte å ta frem begrepet i sammenhenger der man gjør seg til dommer over om et oppsett er bra på mikrodynamikk eller ikke. Det er ikke enkelt å forholde seg til en slik påstand når vedkommende ikke da også er i stand til å forklare hva de selv legger i begrepet. Vi har minst 10 faktorer å ta hensyn til som alle kan relateres til opplevelsen av kontraster og proporsjoner i lydbildet. I alle mulige sammenhenger der disse faktorene er involvert snakker folk om mikrodetaljer både når det er på stell og når det overhodet ikke er på stell. Så ikke bare er folk uenige om hvilke fysiske størrelser som teller, de er også fryktelig uenige om hvilken retning som er bra og ikke.
Dersom vi hadde laget en definisjon som vi kunne forent oss rundt ville vi heller ikke vært noe lenger, for da ville noen sette seg ned og lytte til et anlegg og si "dette var jaggu bra på mikrodynamikk!", mens det i virkeligheten er så dårlig på akkurat den parameteren vi ble enige om som det er mulig å bli.
En ting jeg ikke er sikker på at du egentlig mener er: "Slutningen din skulle bety at om vi EQ-er noe ned skulle vi automatisk få bedre detaljgjengivelse eller "mikrodynamikk", men det vet vi at ikke er tilfellet, da med mindre noe allerede stikker seg ut."
Det er en logisk konsekvens, altså klassisk "Erasmus Montanus-logikk". Men jeg var litt upresis. Det jeg mente, som jeg kanskje burde understreket, er at om vi EQ-er ned et faktisk problem med presisjon så vil alt annet komme langt tydeligere frem, og det er svært fristende å begynne å snakke om mikrodetaljer. Men om alt er på stell, og man allikevel plukker ut et lite område som man drar ned 6dB så vil det overhodet ikke låte riktig. Det kan fort oppleves hult, ullent, fjernt, tamt... Alt etter hvor man fjerner noe. Men mer dynamikk av noe slag skal det godt gjøres at noen konkluderer med. Allikevel har vi beviselig senket noe av forvrengningen.
Jeg vil hevde at senking av nivå oftest vil gjøre mikrodynamikken/detaljeringen bedre (selv om jeg kan komme på en del tenkte tilfeller der der ikke gjør det). Det vil være omstendighetene rundt som avgjør hvor hørbart det er eller ikke. Kapasitet og headroom er hovedfaktorene for dette. Årsaken til at dette kan være hørbart er fordi musikksignal der mikrodynamikk ofte er viktig gjerne er komplekst. Gjengivelse av svaksignal er det mest følsomme og sårbare i lydgjengivelse i min bok. I et tenkt mellomtoneelement med arbeidsområde mellom 400-4000hz vil økt forvrengning fra et enkeltstående hevende EQ filter etter en høyttalerkorreksjon i et lite område påvirke forvrengningen i hele elementet (jeg vil arresteres hvis det er feil at enkeltfrekvenser påvirker hele elementet). Et element vil ofte måtte spille svaksignalelementer samtidig som sterksignal. Over litt tid identifiserer hjernen vår at mikrodetaljeringen er blitt dårligere. Hvorvidt det er hørbart eller ikke avhenger som sagt av mange faktorer, men brukt som eksempel fordi en viktig ting ikke kan sies for ofte
Med tanke på at senking av et område både kan gjøre bra og dårlig vil jeg henvise til ovenstående. Samtidig vil jeg understreke at ikke harmonisk forvrengning er den typiske årsaken til dette, men rett og slett den opplevde frekvensresponsen.
Du bruker betegnelsen forvrengning en del, uten å si hva slags forvrenging det er. Jeg vil gjerne skille mellom harmonisk og intermodulasjonsforvrenging. Du bruker også terminologien "svaksignal" og "sterksignal". Jeg skal bruke den samme terminologien for å forklare noe som muligens ikke alle har tenkt på, og da gir også kategorisering av forvrengning mye mer mening:
Når man gjør et opptak vil man ha en blanding av "svaksignal" og "sterksignal". Svært ofte har vi de største utslagene i spenning som følge av relativt lave frekvenser. De minste utslagene ligger gjerne lenger oppe i frekvens. Allikevel er det ikke slik at disse opptrer annenhver gang. De opptrer samtidig, alltid. Det er svært sjelden vi hører en ren sinustone av en eller annen frekvens og det er det eneste, og da er vi totalt ute av stand til å vurdere noe som helst ved anlegget.
I praksis ser vi at de største utslagene i spenning kommer når flere frekvenser aktiveres samtidig til en transient. Her er en screenshot av en innspilling med ho Kasji:
Dette er svært enkelt og nakent, det skjer svært lite samtidig i dette lydbildet. Om vi zoomer litt kan vi se hva høyttaleren faktisk får av signal:
Her er det veldig lett å se hvordan lydene ligger oppå hverandre. De høyere frekvensene ligger som et teppe som følger toppene og dalene.
Dit jeg vil med dette er at de små detaljene gjengis ikke alene som svake detaljer. De gjengis sammen med annet som skjer i lydbildet. Det interessante er altså hvordan håndterer utstyret å gjengi flere toner samtidig?
La oss kikke på den nederste av de to kanalene i det siste bildet, rundt der markørlinja ligger (ca midt i bildet). Vi har en tydelig topp, og det ligger også helt tydelig et signal med langt høyere frekvens oppå dette igjen. Amplituden på det svake signalet ser ut til å være omtrent den samme rundt 0 Volt som den er når signalet kommer opp på toppen. Dette gir oss en opplevelse av ro, veldig mange vil kalle det for mikrodynamikk, men det er dette som er dynamikk. Dette handler om hele signalet vi lytter til, i sin fulle skala. Og det er her en stor del av følelsen av at ting "får plass" i lydbildet ligger.
Dersom vi har feil på dette, typisk da at det svake signalet blir svakere ut av høyttaleren når man er på toppen sammenliknet med når man er nær null, så har vi det som kalles intermodulasjonsforvrengning. Dette er en av de største og viktigste, og ikke minst mest komplekse delene av en høyttalerkonstruksjon. Kan man bekjempe denne vil man forstå hvor lite viktige omtrent alt annet av forvrengningsfenomener faktisk er.
Og hvis man, i det øyeblikket dette går opp for en, har lagt, la oss ta et tilfeldig eksempel, 500k i strømrensing på subwooferne, så tror jeg man vil behøve noe beroligende av det heller sterke slaget, enten for å komme videre i livet, eller for å klare å slutte å le.
Det som er så kult er at du skriver om hvordan det å presse en driver litt lenger (for det er jo indirekte det du skriver) vil gå ut over detaljeringen, og da er det nettopp dette med intermodulasjonsforvrengning som kommer inn. Det er ikke spørsmål om hvorvidt man kan forbedre ytelsen mht intermodulasjonsforvrengning i typiske high end-høyttalere. Det er mer et spørsmål om hvor mange titalls ganger bedre man vil ha det, det er så uendelig mye å gå på. Her ligger forklaringen på "hvorfor låter store drivere ofte så bra?" Og "hvorfor kan to ting som på papiret skulle låte likt bare så totalt ulikt?" For ikke å snakke om så mange som har uttalt at drivere med lang slaglengde låter dårlig, eller hvorfor man får så himla mye detaljer når man har latterlig mye overkapasitet.
Kikker vi på hvordan forholdene ligger til rette mtp intermodulasjonsforvrenging og dermed absolutt dynamikk er det bra mange puslespillbrikker som faller brennkvikt på plass.
filosofi.no
