Teknokrater ser vel helst at man slipper å forholde seg til suppehuepolitikere.
he-he
det er jo det tragiske.
jeg hadde litt undervisning i denne uken om den problemstillingen med utgangspunkt i vår alles platon. i forsvarstalen kommer opplysningsmennesket sokrates inn på oraklets utsagn om at han var den viseste av grækere. i forsøket på å forstå hva oraklet kunne ha ment, så forhørte han seg med de tre «elitegruppene»; politikere, diktere og teknikere (håndverkere). den politiske klasse var i oppløsning, og hadde lite å bidra med om den politiske viten (litt som nå). dikterne (homer og dikteverkene var ansett som oppdragelsesinstitusjoner for borgerne) hadde like lite innblikk hva de i sin ekstatiske insprirasjon sa, som de som hørte/leste dem (platon ville kjeppjage dikterne ut av polis; de var, sammen med sofistene hans hovedmotstandere; ikke muser og ekstatisk intuisjon, men tenking og metodisk refleksjon, var tingen). den siste gruppen var teknokratene (platon snakker om håndverkere, men det er for oss teknokrater og byråkrater); de fikk passet sitt påskrevet i det de i sin gode kunnskap om sitt felt trodde seg full av viten om det som gikk ut over sitt felt: det politiske. sokrates var den viseste siden han innså sin ikke-viten i det politiske, der de andre trodde å besitte den. i dag er det vel ingen som tror at det fins noen med en slik viten (aka platons filosofikonger), så vi gjør som sofisten protagoras sa: det er en viten som tilkommer oss alle. mange svinger siden så kommer da demokratiet opp; vi prater og følger regler stemmer og håper på det beste. den eneste rettferdiggjøring som blir igjen etter at ekspertene (filosofikongene) ble bragt til taushet.
forakten for det politiske blir i en slik sikt forakten for folket. det fins bare en form for demokrati: populisme. men populismen er farlig (som platon og andre elitister så). spørsmålet er om en kan institusjonalisere denne populismen. eksisterer det konstitusjonelle demokrati? noen av oss er av den formening at det fører til forfall. å bli delegert til stemmegiving og mediepjatt og presentert program, er å gjøre borgeren til en passivitet. det er om å gjøre å få demos til å bli en masse som kan kontrolleres. folket som masse er idealet.
det er ikke det verste som kan skje, men det er ikke bra nok (som demokratisk greie). det blir mer en materie for manipulasjon.
men kanskje er demokratiet ikke best forstått som konstitusjon, men som en hendelse; der folket sprenger rammer og politiserer det som de tidligere nesten har blitt nøytralisert inn i.
strømpriskrisen er muligens en slik hendelse. der både suppepolitikere og teknokrater blir tilvist rett plass; det er oss dere skal tjene! når vi reagerer på absurditeter så vil vi ha endring, ikke bortforklaringer. strømpriskrisen er en absurditet som åpner vindu for demokratiet/populus.