Jeg er på ingen måte skeptisk til kabler, men jeg er sterk mostander av en del av forklaringsmodellene som benyttes for å forsvare tåpelige priser på kabler. Når jeg ser etter kvaliteter er evnen til å for eksempel holde kontakten, samt håndarbeidet bak, noe av det som teller. Dette er typisk best på kablene som benyttes i proffverdenen, rett og slett fordi man vet at det kommer i retur om det ryker, og da taper man penger. Sommer, Klotz, Hosa, Belden, Blue Jean... ikke så viktig hva det heter egentlig, men en viss kvalitet bør det være. Jeg synes også det er betryggende om produsenten oppgir data på kablene. Da kan man for eksempel beregne CMRR for den balanserte kabelen. Hvis ikke slik dokumentasjon foreligger kan det tyde på at de ikke har vært like seriøse i produksjonsprosessen.
På høyttalersiden, som med alt annet, er det applikasjonsavhengig. Det er seriemotstanden som er den store parameteren her, men om man har rørforsterker med 4 ohms utgangsimpedans har det fint lite å si om kabelen har 0,2 eller 0,02 ohms impedans. Med andre ord, tverrsnitt er det som er interessant, og man får langt mer for pengene ved å kjøpe dobbelt så mye kabel med plain kobber enn dobbelt så dyr OFC-kabel. Man får simpelthen mer tverrsnitt for pengene med standard kobber.
Jeg ser
@Valentino nevner tonearmskabler i sølv her. Det er litt interessant, jeg ser for meg at man ønsker at tonearmskablene er lettest mulig. I forbindelse med driverkonstruksjon er dette et sentralt tema. Spolen i 15-tommeren veier 19g. For en 34,4mm lang 3" spole er det uvanlig lavt og det eneste materialet som kan by på så lav masse i kombinasjon med så høy strømtetthet er aluminium. Den samme spolen kan ikke lages i kobber eller sølv. Det finnes et trådmateriale som kalles CCAW (copper clad aluminium wire), og typiske klasser er 10% og 15% kobber. Det er ikke ledeevne eller "lydsignatur" som er argumentet for å bruke CCAW, men rett og slett at aluminium er ganske køddent å lodde. Der er kobber langt snillere, mens med aluminium er man nesten utelukkende henvist til sveising. Så med andre ord, lakkisolert CCAW burde være et særlig interessant valg til tonearmskabling da både lederen og isolasjonen er omtrent så lett som de kan bli.
Biltema har 6kvmm koblingstråd i små bunter. De er geniale å lage høyttalerkabler av. De har også flettet strømpe, krympestrømper osv. Det er enkelt å flette sammen 3 stk, samt alle partall fra 4 og oppover. Til høyttalere er det gjerne partall som er aktuelle.
Forklaringene på nett er ofte litt kompliserte, en enklere tilnærming er å flette fra én side. For eksempel, ta alltid den kordellen som ligger lengst til venstre, legg den over nr 2, under nr 3, og over nr 4. Den ender nå på høyre side. På venstre side har nr 2 blitt først, og man kan nå kalle den nr 1 og gjenta prosedyren som over. Man går alltid over nr 2, under nr 3 og over nr 4 igjen, det skal ikke gjøres vekselvis. Denne metoden fungerer også med 6 og 8 stk.
Når man lager høyttalerkabler på denne måten merker man at det tross alt tar noen timer å lage et sett fine kabler, og det går med en del hundringser i deler. Regner man en kostnad på 500kr/time har man fort en kostpris på 2-3000kr, mer om man koster på litt på pluggene. Hvis man skal tjene noe, på dem, selge den via distributør og forhandler, og alle skal ha fete marginer på kabler, da ender man fort med at et par av disse koster over 15000kr. Ikke at det er så voldsomt dyrt, men om man ikke gidder å gjøre jobben selv tenker jeg at man nok må forvente at et par fine kabler av god kvalitet koster såpass. Jeg innrømmer gjerne at vanlige OFC-kabler med transparent isolasjon ikke er fryktelig sexy. Jeg synes heller ikke det er stilig å ha anlegget stående på en lecablokk eller en pall, og jeg vil gjerne at både komponenter og høyttalere skal se fine ut. Tar også gjerne kablene til lampene i stua med flettet tekstil, bare fordi det ser litt stilig ut.
Og den dagen noen kommer med en faktisk revolusjon innen kabelteknologi så er jeg interessert. Men det skjer ikke uten at noen angriper problemet (ja, er det virkelig et problem å løse her? Selve problemet er jo allerede løst i buffertrinn og strømforsyninger) ved hjelp av den vitenskapelige metoden. Man starter med en hypotese, man tester den, man utfordrer den, og dokumenterer prosessen. Hopper man over de to siste trinnene er det bare juks og fanteri.