Kan jo legge ut denne her, er relevant også i denne saken. Bak mur men her er det.
-Et helt land som krever at politiet gjør jobben sin, at de ansvarlige blir tatt og idømt lange fengselsstraffer. Politi og påtalemyndighet som føler stort press, og som satser alt på ett kort, uten klare bevis. Men som til tross for mangel på bevis får med seg rettsvesenet, et nær samlet pressekorps og dermed så å si hele befolkningen.
På 1990-tallet ble aldri den nå drapstiltalte Karmøy-mannen sjekket ut av Birgitte-saken. Bjørn Olav Jahr forstår fortsatt ikke hvorfor.
www.aftenbladet.no
– Det fantes ingen rasjonell grunn til ikke å undersøke ham nærmere, sier journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr.
Jahr ga høsten 2015 ut boken «Hvem drepte Birgitte Tengs?» etter å ha gravd seg til bunns i det som var å finne om den tragiske og brutale drapsgåten fra Kopervik. Han leste gjennom 25.000 dokumentsider. Senere var han med å lage dokumentar-serie for TV2 om saken.
Første gang interessen hans for drapssaken ble vekket for alvor, var i 2003, da han hørte et foredrag med avhørsekspert Asbjørn Rachlew, som snakket om bekreftelsesfeller og tunnelsyn i politietterforskninger, og om manipulasjon i avhør, med eksempler fra Birgitte-saken.
Fetteren til Tengs tilsto drapet etter å ha vært utsatt for avhørsmetoder som er blitt sterkt kritisert i ettertid.
– Jo mer jeg leste om saken, jo mer interessant ble det. Og da jeg etter hvert fikk tak i kopier av dagbøkene til etterforskningsleder Ståle Finsal og Stian Elle, som avhørte fetteren, var det gjort. Avhørsmetodene var oppsiktsvekkende. Psykologien som ligger bak, og som gjør at en ung mann kan tilstå et drap han ikke har begått, var spennende.
– Var ingen tilståelse
Jahr mener for øvrig at «tilståelsen» til fetteren aldri var noen tilståelse.
– Det var en forklaring med mange forbehold. Det viktigste var jo at han ikke husket. Det var ingen tilståelse. Her var det en forvirret 19-åring som hadde mistet troen på sin egen uskyld fordi alle rundt ham var sikre på at han var drapsmannen. Det må ha vært en forferdelig situasjon å være i, men også et fascinerende tema for meg å skrive om.
Fetteren ble i 1997 dømt til 14 års fengsel i Karmsund herredsrett, og tilståelsen ble vektlagt som et kronbevis, til tross for at han hadde trukket den.
I ankesaken i Gulating lagmannsrett i 1998 hadde forsvarerne hentet inn Gísli Guðjónsson, sjef for rettsmedisinsk avdeling ved Universitetet i London. Han hadde forsket på avhørsmetoder og falske tilståelser.
Guðjónsson var helt sikker på at fetteren var blitt utsatt for manipulasjon i avhør, og hadde diktet opp den såkalte tilståelsen.
– Det var helt vilt hvordan han ble møtt i retten, og spesielt av rettens leder. Det var pinlig, mener Jahr.
I boken har han beskrevet hvordan lagdommer Steinar Trovåg prøvde å pushe Guðjónsson til å bli fort ferdig med sin vitneforklaring, og stadig kikket på klokken.
Da Trovåg etter bevisførselen fremførte rettsbelæringen før juryen skulle trekke seg tilbake for å avgjøre skyldspørsmålet, sa han at «tilståelsen er bevisenes dronning».
Jahr skriver i boken at dommeren gjorde det klart at falske tilståelser «ikke var kjent her i byen», og at folk sjelden tar på seg skylden for noe de ikke har gjort.
Juryen ble sittende og diskutere skyld eller uskyld i hele ni timer, før den kom tilbake til rettssalen med den frifinnende kjennelsen.
Det skal ha vært første gang på 30 år at noen ble frifunnet for drap i Norge.
Men fagdommerne skulle fortsatt ta stilling til kravet fra Tengs’ foreldre om erstatning. Beviskravet for å idømme erstatning, er mye lavere.
Følgefeil
Fagdommerne var tilstrekkelig sikre på at fetteren hadde drept og voldtatt søskenbarnet sitt, og dømte ham til å betale 100.000 kroner i erstatning. Og dermed var han stemplet som drapsmann likevel.
– Hvem som helst kan ikke bli manipulert til å tilstå noe man ikke har gjort. Forskning har vist at det spesielt er to typer mennesker som er lettere å manipulere enn andre; det er dem som lett lar seg kjøre over og dem som har en akademisk interesse for å la seg distrahere, altså en slags nysgjerrighet. Viggo Kristiansen, for eksempel, er en type som aldri ville ha latt seg lede til en slik tilståelse, mener Jahr.
I boken forteller Jahr om en politietterforskning på stadig villere veier, med en sterk leder som hopper på og forkaster ulike hypoteser underveis.
Senere tok påtalemyndigheten ut tiltale, og gikk i retten med null tekniske bevis, bare med en mangelfull tilståelse som var trukket tilbake og et 15-årig vitne som skal ha sett fetteren på veien senere enn det han selv hadde forklart.
Før saken ender med både frifinnelse og erstatningsdom i lagmannsretten.
– Hvor begynte det å gå galt?
– Vi snakker om følgefeil. Politiet hadde et enormt press for å oppklare saken. De måtte ta en gjerningsmann. Men så ender de opp med å pågripe fetteren. Ut over en sterk tro på at det var ham, hadde de ingenting. Da politiet møtte i forhørsretten for å begjære varetektsfengsling, hadde de en dårlig sak. De brukte blant annet et vitnemål fra en eldre mann som skal ha sett et par som kunne være fetteren og Birgitte. Dette vitnet ble ikke engang brukt i retten senere. Hvis dommeren i fengslingsmøtet hadde vært en med guts, kunne saken ha tatt en annen retning allerede da.
– Men fetteren anket vel heller ikke fengslingen?
– Nei. På denne tiden valgte både han og forsvareren, Arvid Sjødin, å samarbeide med politiet. Dommeren sviktet, politiet og forsvareren sviktet. Jo lenger inn i kverna saken havnet, jo verre ble det. Da fetteren etter hvert trakk tilståelsen, var det for seint, selv om påtalemyndigheten da kun hadde ett vitne som mente hun hadde sett fetteren. Heldigvis hindret juryen i lagmannsretten at han ble dømt i straffesaken. Men det var like før. Jeg har forstått det sånn at det bare sto om én stemme.
Ikke på listen av moduskandidater
Jahr mener at det raskt gikk prestisje i saken. Når politiet først hadde siktet søskenbarnet til drapsofferet, var det vanskelig å trekke seg. Etterforskningen søkte å bekrefte politiets hypotese, heller enn sannheten.
– At de i det hele tatt valgte å gå for fetteren i stedet for han som nå er tiltalt, er helt utrolig. De tok en fyr som hadde gått med et litt for lite håndkle rundt seg i Karmøyhallen. De visste at Birgitte var blitt slått og kvelt til døde, og de visste at den nå tiltalte mannen hadde overfalt en kvinne med sykkelpumpe da han var 15 år, at han hadde forsøkt å drepe psykologen sin, at han var en stalker, og at han var blitt idømt sikring. En psykiater hadde skrevet i en rapport at denne mannen var programmert til voldsbruk. Det var en heftig type. Alle alarmklokker burde ha ringt. I det minste burde vitneforklaringen hans, hvor han sier mye usant, ha blitt sjekket grundig. Men han havnet ikke engang på listen med moduskandidater. Det er helt utrolig. En svært farlig mann ble gjort ufarlig av politiet.
Politiet var lenge helt sikre på at Birgitte Tengs var blitt kjørt til åstedet med bil. Blodspor på Gamle Sundvegen tydet på det, og ingen hadde sett henne på den 4 kilometer lange hjemveien fra Kopervik sentrum. Verken sjåføren i bilen som hun antakelig ble sett ved i sentrum litt over midnatt, eller sjåføren i en bil som ble sett i stor fart kjøre inn i Gamle Sundvegen kort tid senere, hadde meldt seg.
– Men da fetteren ble tatt, forsvant bilsporet i løse luften, som etterforskningsleder Finsal sa i en senere rettsrunde. At ingen hadde sett henne på vei hjem, var veldig rart hvis det ikke var en bil involvert. Hun var lett å få øye på, med hvit tøyjakke, lang kjole og langt, krøllete, lyst hår. Hun var kjempesynlig. Den eneste grunnen til å legge vekk bilsporet, var at politiet ikke kom noen vei med det, og at fetteren ikke passet inn, siden han syklet.
– Beskyttet av politiet
– Men hva skulle grunnen være til ikke å gå Karmøy-mannen nærmere i sømmene?
– Det finnes ingen rasjonell grunn til ikke å gjøre det. Av en eller annen grunn ser det faktisk ut til at politiet holdt en beskyttende hånd over ham. Det er vanskelig å begripe. Politiet fikk flere tips om ham de første dagene etter drapet, blant fra psykologen og lokale politifolk. Men de tok ham ikke inn til avhør før mange måneder senere, visstnok fordi de trodde han sonet da drapet ble begått. Han ble for alvor brakt inn i saken i rapporten til politisekretæren Grete Strømme, som senere ble tiltalt for brudd på taushetsplikten. Rapporten hun laget om mannen, var den beste i hele etterforskningsmaterialet.
Likhetene mellom fetterens og Viggo Kristiansens historie er store. Både i Birgitte-saken og Baneheia-saken er detaljene grusomme. Brutale, uforståelige drap og voldtekter utendørs, begått mot forsvarsløse jenter. Et helt land som krever at politiet gjør jobben sin, at de ansvarlige blir tatt og idømt lange fengselsstraffer. Politi og påtalemyndighet som føler stort press, og som satser alt på ett kort, uten klare bevis. Men som til tross for mangel på bevis får med seg rettsvesenet, et nær samlet pressekorps og dermed så å si hele befolkningen.
I Birgitte-saken var det noen få jurymedlemmer som hindret at fetteren ble sittende mange år i fengsel, mens de tre fagdommerne i lagmannsretten mente han var skyldig og dømte ham til å betale erstatning etter frikjennelsen.
– Viljen til å dømme ham, var enorm. Til tross for et totalt fravær av tekniske bevis. Herredsretten, for eksempel, skrev i dommen at det ikke kunne utelukkes at gjerningsmannen bare hadde fått blod på hendene, altså etter et slikt brutalt drap. Fetteren hadde den kvelden på seg en jakke av ull som viste seg å være helt ren. Men det er dette følgefeil fører til. Han ble varetektsfengslet etter pågripelsen, og det kunne han liksom ikke blitt uten en grunn, og så videre. Det viser seg vanskelig å bryte ut av enigheten når en sak ruller videre.
Den norske rettsstaten har fått seg et par smeller i de to drapssakene, noe som kan få mange til å korrigere bildet av landet som et fyrtårn innen rettssikkerhet. Det er ingen grunn til å tro at det ikke vil skje nye justismord, mener Jahr.
– Norge er blitt kåret som nummer to på rettssikkerhet i verden. Da er jeg glad jeg iallfall bor i Norge. Vi liker å tenke at vi er en veldig solid rettsstat, men jeg er ikke så sikker, jeg.
play.acast.com
