Illusjonen om handlefrihet
Norge er i realiteten et annerledesland som ikke klarer å være annerledes.
Hvis man derimot står i utkanten av verdensomveltningene og på det meste verner seg når de rammer en selv, risikerer man en av de lumskeste stemningene som kan ramme en demokratisk nasjon: følelsen av maktesløshet.
Det heter at man driver valgkamp i poesi, men regjerer i prosa. Men det er ikke bare formen som er mindre spretten. Hele grunntonen i regjeringens virke er blitt mollstemt.
Det har ikke vært et godt år. Russlands angrepskrig bringer død og lidelse til Ukraina. En levekårskrise rammer resten av Europa. Vi går inn i en juletid hvor millioner har mindre å glede seg over og større grunn til mismot enn før. Det er
ingen overraskelse at hele kontinentet nå går inn i «vår misnøyes vinter».
Men det er noe særlig ampert ved misnøyen i Norge.
De fleste land er verre stilt. Men de har også mer av den livsviktige følelsen det er å bekjempe motgangen aktivt.
Det er tragisk opplagt i Ukraina, hvor hele folket slåss fysisk mot utslettelse. Men også EU-landene jobber intenst med å omkalfatre felles økonomisk struktur og energisystem på rekordtid. Våre nordiske naboer blant dem har dratt generasjoner med sikkerhetspolitikk opp med røttene og plantet en ny.
Slikt er egnet til å gi håp i motgangstider. Som Bjørnson skrev: Fred er ei det beste, men at man noe vil.
Hvis man derimot står i utkanten av verdensomveltningene og på det meste verner seg når de rammer en selv, risikerer man en av de lumskeste stemningene som kan ramme en demokratisk nasjon: følelsen av maktesløshet.
En følelse av å ha kjørt seg fast
Det er paradoksalt på mange måter at en følelse av å ha kjørt seg fast skulle senke seg over Norge.
Ikke bare gikk dagens styringspartier til valg på et sprang inn i en ny og formodentlig bedre fremtid. De har også (med et godt tak i venstrearmen fra SV) gått til verks på flere områder:
- Skattepolitikken har fått en ganske annen og mer omfordelende profil.
- Sykehuspolitikken dreies bort fra en visjon om markedskoordinering mot et mer planøkonomisk prinsipp.
- Innføringen av grunnrenteskatt feier til side motstand fra både grasrot og næringslivselite.
(Grunnrenteskatt er for øvrig en overmåte markedsvennlig skatt – den styrer markedskonkurransen og gjør at kemneren må ta mindre fra sann risikokapital. Det er et paradoks i seg selv at det skulle en rødgrønn regjering til for å sikre dette.)
Kraftige enkeltgrep til tross er det ikke fremtidsrettet dynamikk vi nå forbinder med hvordan landet blir styrt. Hvert lille forsøk på å bringe til live vyene fra maktskiftet i fjor høst (er det ikke lenger siden?) drukner i inntrykket av at vi passivt reagerer på at ting blir verre og verre.
En politikk for innskrenket tilværelse
Det heter at man driver valgkamp i poesi, men regjerer i prosa. Men det er ikke bare formen som er mindre spretten. Hele grunntonen i regjeringens virke er blitt mollstemt.
Ta innsparingene når det gjelder utdanningsutveksling med resten av verden i høstens forslag til statsbudsjett. Regjeringen vil
ta betaling av utenlandske studenter ved norske læresteder. Samtidig vil den
dekke mindre av norske studenters skolepenger ved toppuniversiteter i utlandet. Støtten til internasjonale skoler som den franske skolen i Oslo
skal begrenses. Tre små saker som sammen danner et mønster.
Sant nok, sakene viser handlekraft og prioriteringsvilje. De lar oss kanskje til og med skimte en visjon. Men ikke en visjon som skaper innvendig jubel, motivasjon og håp om at vi går lysere tider i møte. De er uttrykk for en politikk som er defensiv, som handler om «vanskelige valg», om å skalke lukene før stormen. Det er, i det små, en politikk for innskrenket tilværelse.
Slik er det også i det store. Tidens løsen er å bygge mindre, spare mer, stramme inn livremmen for å sikre arbeidsplasser og levekår. Slik får vi det orwellianske fenomenet at man
kutter i hjelp til de verst stilte for at de ikke skal få det verre.
Kriseoppfatning til forveksling lik andre steder
Hvordan ble fremtidsoptimismen redusert til å forvalte innskrenkningens politikk?
Ved første øyekast ligner den nedtrykte stemningen i Norge en lokal versjon av det som rammer andre land. Fordi det meste av Europa må importere energi for å holde lyset og varmen på, betyr de høye prisene et uunngåelig fall i levekårene. I importland må altså politikken handle om hvordan man fordeler et tap i den reelle nasjonalinntekten.
Men Norge har fått det romsligere på grunn av energikrisen. Godt og vel 1000 milliarder kroner romsligere, hvis vi
måler etter hvor mye større eksportoverskuddet blir i år enn i fjor takket være høye olje- og gasspriser.
Det er altså ingen økonomisk grunn til at noen i Norge skulle få trangere kår. Likevel er kriseoppfatningen til forveksling lik andre steder.
Økonomer sier det motsatte
Hva om vi lot mer av den enorme ekstrainntekten komme vanlige folk til gode? (For ikke å snakke om å bruke mye mer av den på Ukraina?)
Da ville renten øke så mye mer at vinningen gikk opp i spinningen, vil finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) at vi skal tro.
Mon det. Nok av økonomer
sier det motsatte.
Norges Bank må stort sett følge globale rentesykluser. Og norsk økonomi kan ikke påberope seg et overopphetet arbeidsmarked: I motsetning til mye av Europa har
sysselsettingen falt dette året og er ikke høyere enn i mars 2020. Og i motsetning til Storbritannia var ikke covid-19 hos oss så ødeleggende at pandemien kan ha redusert arbeidsstyrken permanent.
Et annerledes land
Når norske forhold skiller seg ut på så viktige måter, blir jeg desto mer slått av politisk argumentasjon som er blåkopi av det jeg hører i andre land. Skjønt, blåkopi er å ta for mildt i. En blåkopi er svakere en originalen, og Norges internasjonale rettroenhet er mer katolsk enn paven.
Om det er politikerne eller embetsverket som er så lekseflinke, tør jeg ikke si. Men det minner sterkt om et annet paradoks:
Norge har innført mer av EU-lovverket enn nesten alle EU-landene som faktisk vedtar det. Regjeringens utredning av handlingsrommet i EØS-avtalen kommer neppe til endre på det.
Man fristes til å spørre hva som er poenget med Senterpartiet. Partiet som vant folkeavstemningen i 1994, lover fortsatt mer forførende enn noen andre at Norge kan være et annerledes land – annerledes enn våre naboer, og annerledes enn vi er i dag.
Realiteten er et annerledesland som ikke klarer å være annerledes.
Vi står igjen med å tilpasse oss
Er det fordi vi ikke tør? Og er det nettopp fordi vi har satt oss utenfor rommene der kontinentets folkevalgte former Europas fremtid, at vi ikke kan ta sjansen på å stake ut en annerledes kurs, selv med våre enorme økonomiske fordeler?
I så fall lever vi i en illusjon om hvor stor nasjonal handlefrihet vi har, eller mer presist hvilke vilje vi har til å bruke den til hva nå politikerne måtte love.
Våre nærmeste naboer er av samme størrelse som oss og økonomisk svakere. Likevel veier hva EU-landene Danmark, Sverige, og Finland (og Baltikum) vil, langt tyngre i hvordan verdensdelen vi avhenger av, utvikler seg – om det så gjelder ombyggingen av Europas energisystem, sanksjoner mot Russland og støtte til Ukraina, eller mer fellesinvesteringer på europeisk plan.
Vi står igjen med å tilpasse oss.
I en illusorisk søken etter å gå vår egen vei har vi innskrenket muligheten til faktisk å ta aktive veivalg. Det er det nest største paradokset. Det aller største er at vi viser så få tegn til å ville å forandre på det.
www.nrk.no
www.vg.no
www.nettavisen.no
www.dn.no
