noen refleksjoner i et intervju med karl schlögel.
(Karl Schlögel, historiker
Det er bare noen få eksperter på Øst-Europa og Russland som ham i den tysktalende verden: Karl Schlögel, født i 1948, er professor emeritus ved Viadrina European University i Frankfurt (Oder) og bor i Berlin. Han har utgitt en rekke bøker, og hans siste om Ukraina er verdt å anbefale: «Beslutning i Kyiv» (Hanser). For det sovjetiske århundre. Archeology of a lost world" (C.H. Beck) han mottok prisen på Leipzig Book Fair i 2018.)
Der Osteuropa-Experte Karl Schlögel warnt: Man müsse beim Ukraine-Krieg „auf alles“ gefasst sein. Er erwartet eine Neuauflage der Diskussion über die Flugverbotszone. Reden mit Putin sei eine „wirklichkeitsfremde Vorstellung“. Jetzt sei das Momentum, um die russische Schwäche auszunutzen.
www.welt.de
(googletrans)
"Putin vil at vi skal gi opp"
Status: 26.12.2022 | Lesetid: 8 minutter
Andrea Seibel
Av Andrea Seibel
forfatter
Øst-Europa-eksperten Karl Schlögel advarer: Man må være forberedt på «alt» i Ukraina-krigen. Han forventer en ny diskusjonsrunde om flyforbudssonen. Å snakke med Putin er en «urealistisk idé». Nå er momentumet for å utnytte russisk svakhet.
Han glemte nesten teen, en helt vanlig Earl Grey, sier han unnskyldende. Stillheten i Berlin-leiligheten hans er beroligende, bare oppvarmingen bobler. Jeg tok med Karl Schlögel en bukett med gul trollhassel. Heksehasselen er en av få vinterblomstrer og en fryd for øyet. Schlögel ser sliten ut. Kvelden før var han kommet tilbake fra begravelsen til Hans Magnus Enzensberger i Bayern.
«Mye, om ikke alt, er sagt, men ingenting kommer i nærheten av det som er.» Du kan ikke stille spørsmål ved historikeren Karl Schlögel, nå 74 og en av de ledende Øst-Europa-ekspertene i dette landet mer enn noen gang, som en militær ekspert.
Nei, du hører. Et ord som dukker opp igjen og igjen: uhyrlighet. Den står for alt, for det uforståelige, det opprørende, det opprørende ved dette epokebruddet av global betydning. Den 24. februar, dagen russerne invaderte Ukraina, brast Karl Schlögel i gråt. Det var et tegn på impotens, skam over hans egen mangel på ro, selv om han var oppdatert. «Jeg var ikke naiv.» Ja, man kunne protestere, demonstrere. "Men det er ikke nok for slike som oss. Utfordringen var å overvinne den mentale lammelsen og finne et språk.»
Karl Schlögel trenger utseendet for sin dømmekraft. Men han har ikke vært i Ukraina på lenge. Det var de to årene med pandemien. Så hadde han en ulykke og var ubevegelig i flere måneder. Men nå reiser han stadig i Tyskland for å «støtte den ukrainske saken. Ja, jeg må si det sånn.»
Hver uke er noe. På den internasjonale menneskerettighetsdagen, 10. desember, demonstrerer iranerne ved Brandenburger Tor og ukrainerne foran Riksdagen: «Lys for Ukraina», en appell om vinterhjelp, fordi de ukrainske byene synker i kulde og mørke. Viljen til å hjelpe i Tyskland var og er stor. Det tidligere abstrakte forholdet mellom Ukraina og Tyskland har nå våknet til live «ex negativo». – Flertallet av befolkningen i Tyskland reagerte med hjelpsomhet og empati. Det var en elementær rettferdighetsrefleks, hvis side du er på, sier Schlögel.
Det med flyforbudssonen
Mer enn en million flyktninger er tatt inn, titusenvis av barn går på tyske skoler. «En tilbakevisning av den konstante klagesangen om hvor dekadente og slitne vi er, mot den russiske propagandaen om at vi er nedbrutt og feige.» Og likevel: At Europa ser på at et europeisk land blir ødelagt og gjort ubeboelig, er uforståelig. Han tror diskusjonen om flyforbudssonen helt i starten av krigen vil komme tilbake. «Denne foreløpige avgjørelsen dømte oss fra dag én til å akseptere Putins eskalering av dominans. Det er utrolig at dette teknologisk overlegne Vesten ikke kunne lukke himmelen over de ukrainske byene.»
Tyskerne har aldri vært nødt til å forsvare demokratiet sitt militært. Du er redd for det. Kanskje de er redde for seg selv? Helt fra begynnelsen fant Karl Schlögel det vanskelig å bære selvtilliten til dommen over rettssaker og hendelser i Ukraina, som mange aldri hadde forholdt seg til før. Han skammet seg over det første åpne brevet signert av folk som Alice Schwarzer.
Og påpeker: Sommeren 2020, da man kanskje hadde forventet at den europeiske feminismens ledende skikkelse skulle gå i bresjen for kvinnene i Hviterussland som motarbeidet Lukashenko-regimet i Minsk, var det «ikke et ord» om det svart hørte . «Hun har fortsatt sympati for Putin. Denne kvinnen demonstrerer nok en gang noe som man kunne observere fra 1920- og 30-tallet i møte med den økende fascismen," sier Schlögel sint - og forklarer: "Det er kapitulasjon i møte med monstrositetene. Dette er den sanne dekadensen av å se den store forbrytelsen. Det er svik mot intellektuelle.»
Kritikk av Jürgen Habermas
Det gjelder også folk som filosofen Jürgen Habermas, som nedlatende kalte Volodymyr Zelenskyj en PR- og Hollywood-figur i et essay. Zelensky, denne personifiseringen av motstanden til et helt folk! Habermas handlet aldri med Øst-Europa. Og jeg tror at man må utveksle "argumenter med Putin". Snakker med Putin, for en uvirkelig idé! Habermas bør først lese Putins etnisk rasistiske taler før han tenker på å snakke med ham. «Å bringe krigen til nivået av en filosofisk samtale. Dette er selvillusjonen til noen som tror at denne verden blir formet etter regler for diskurs fri for dominans.» Og så kritiserer filosofen også tilhengerne av Ukraina, som i hans øyne bare moraliserer og ikke tar "virkelighet" i betraktning. «Men jeg sier: Selv i raseri er det tilgang til kunnskap. Harme fører ikke til vrangforestillinger. Forargelse og empati er kunnskapskrefter, sier Schlögel.
Det er ikke mange øyeblikkene når denne stille personen blir bøllete. «Folk som oss regnes som krigerske mens disse sofapredikantene hevder medfølelse og empati. En total reversering av omstendighetene."
Kona Sonja Margolina ringer for å informere ham om et møte med representanter for dissidentegruppen Memorial og russiske journalister i eksil. Karl Schlögel skal dit på ettermiddagen og senere gi et intervju til en russisk radiostasjon i eksil.
Ingen vet hvordan situasjonen vil utvikle seg. Alt er tenkelig. «Det er det jeg mener med årvåkenhet som en dyd.» Det kan være at krigen varer lenge, får en annen form, som en utmattende partisankamp. Eller et atomkraftverk kan eksplodere når som helst. Akkurat som det ikke var kjent at 300 000 til 400 000 arbeidsføre menn ville flykte, rett og slett flykte for å la deler av Moskva være tomme for menn, så er det kanskje helt andre, overraskende ting som skjer?
Man må være forberedt på alt, sier Schlögel. En del av analysen hans er å erkjenne at man ikke kan trekke seg tilbake til scenarier som antyder en visshet som ikke eksisterer. Hva om flere hundre tusen flykter vestover? Hvis det ikke er nok ammunisjon og våpen raskt? Det er ingenting som tyder på at Putin trekker seg tilbake. Spørsmålet gjenstår om vilkårene for forhandlinger noen gang kan finne sted.
Et diktum fra filosofen Ernst Bloch er at den vanskeligste tiden å forsone seg med er nåtiden. Han beskrev det som "mørket i det levde øyeblikket" der det ikke er noen garanti for klarhet. Der holdning betyr noe, kairos, momentum. Og nå, mener Schlögel, ville det bety å utnytte svakheten i den russiske posisjonen.
Lær av historien
En annen Ukraina-konferanse har nettopp vedtatt bistand på én milliard euro. I tillegg til NATOs våpenhjelp handler det om katastrofekontroll i stor skala for å håndtere vinteren. Schlögel, historikeren, tenker på generatorer, på overlevelsesteknikker og opplevelser fra europeiske byer under andre verdenskrig. Hva med Leningrad? Som ble beleiret, varmeovnene frosset, og endte opp med å telle en million døde? Hva med de bombede tyske byene? Hvordan overlevde menneskene i ruinene? Evakuering av Kiev eller Odessa er ikke et alternativ. I stedet ble byer oppløst under krigen, folk dro til landet, der det fortsatt fantes familiebånd, ved, brønner og hager. "Det er reserver av motstandskraft som vi ikke lenger tenker på."
Dette året 2022 hadde mange ansikter, inkludert de til befolkningen i Iran og Kina. «Jeg synes det er så imponerende at samfunn er i live. Det skjer ting som viser oss at ikke alt er kontrollerbart og håndterbart. Jeg kunne ikke forestille meg at spørsmålet om kleskoden, det vil si kvinners verdighet, en dag kunne bli årsaken til oppløsningen og kanskje til og med et regimes fall, sier Schlögel. Og fortsetter: «Dette er helt nye frontlinjer. Jeg har alltid lurt på hvordan Kinas herskere klarte å isolere og kontrollere 20 millioner byer. Det at folk ser på kameraene i sin elementære fare, skriker for livet og slåss viser at det er grenser for makt.
Selvfølgelig fortsetter Schlögel å tenke mye på Russland. Det har han gjort hele livet. Evnen til å beskrive hva som skjer der er etter hans mening ikke oppdatert. For å takle skrekken sa mange navnet på den ultimate ondskapen, og det var «fascisme», for ham et unnvikende trekk. Den egentlige oppgaven ville være å utvikle et navn og et konsept som passer til denne formen for tyranni og imperialisme. Så langt er det "putinisme". Han skrev også om det i «Putin Black Book», som franskmannen Stéphane Courtois ga ut i januar. Schlögels forslag er å ta Putins styre på alvor som et kulturelt fenomen, akkurat som Antonio Gramsci gjorde, og spurte om hegemoni.
På slutten av samtalen kommer Schlögel tilbake til sin motstandskraft, det høres ut som et løfte: «Du må absolutt være rolig, fortsett med arbeidet ditt, ikke gå på kne. Det er det Putin vil. Han vil at vi skal gi opp. Du må holde deg sterk, og jeg må huske førkrigstiden på 1930-tallet, som var en tid med resignasjon, trusler og selvmord. Den opplevelsen av å treffe bakken løpende og være modig, stå stødig. Det er det."
thebarentsobserver.com
www.nettavisen.no
