Som erfaringsbegrenset dsp bruker, skjønner jeg fortsatt ikke forskjellen på høyttaler korreksjon og rom korreksjon.
Hvor er ytterpunktene?
Møtes de på "midten" ett eller annet sted?
..og hvor? Over skrøder? Under skrøder?
Eller kommer det også an på hvordan rommet er akustisk behandlet?
Forskjellen på høyttalerkorreksjon og romkorreksjon handler om hvor de feilene man korrigerer for stammer fra. Enkelte spredningsfeil måler vi ikke ekkofritt før vi begynner å kartlegge spredningen, men generelt kan vi si at alle feil som er i høyttaleren bør måles ekkofritt, mens alle feil som stammer fra rommet er mer eller mindre alt som skjer i tillegg til det som er identisk med den ekkofrie målingen.
Selv om de fleste høyttalerprodusenter fortsatt har ekkofrie rom debatteres det hyppig hva verdien av dette egentlig er. Altså, oppsiden er jo helt opplagt, man får et "slå i bordet"-dokument, men samtidig har vi en del naturlige repetitive effekter av lokale flater og flater på større avstand i rommet. For eksempel må man spørre seg hva verdien av en måling uten gulv er for en gulvstående høyttaler (bare som et eksempel). Her er vi inne på utfordringen med ekkofrihet og skillet mellom høyttaler og romkorreksjon. Det ligger i sakens natur at overgangen er glidende. Vi bruker i dag som regel gating for å løse dette, og en "mer enn nok"-tilnærming er ofte en trygg vei når man skal gate. Legger man i tillegg IR-kurven til grunn og setter gatingen etter de tidligste refleksjonsflatene vil man få en ekkofri måling fra en viss frekvens. Samtidig vil man for de frekvensene der denne refleksjonen ligger innenfor ca en bølgelengde egentlig ikke ha noen data av verdi. Årsaken til dette er at vi som lyttere ikke kan skille høyttalerens direktelyd fra disse flatene med ørene, og da gir det heller ikke mening å korrigere dem separat. Men om vi forlenger korreksjonsvinduet vil vi få disse flatene med også oppover i frekvens der ørene våre vurderer de samme flatene som refleksjoner.
Når vi kommer langt nok ned i frekvens vil ikke ørene på noen som helst måte skille lyd fra rommet og lyd fra høyttalerne. Når vi kommer langt opp i frekvens vil vi lett skille rom og høyttaler ved at vi oppfatter rommet som refleksjoner vi kan lokalisere. Mellom disse to ekstremitetene har vi bassområdet der en og en flate gradvis blir en del av selve direktelyden. Over dette har vi området der flatene i større og større grad medfører kamfiltereffekter. Uten at jeg har Schrøder sin definisjon klart for meg ser jeg for meg at overgangen ligger mellom disse to. Jeg har alltid betraktet denne overgangen som gradvis, og mener derfor også at det gir mening å korrigere overgangen gradvis.
Rent prinsipielt vil en korreksjon av av høyttaleren med FIR-filter trygt kunne gjøres som en 100% korreksjon så lenge man har en fornuftig target og man er trygg på at måingen er helt ekkofri. Allikevel er man da ganske langt i fra å ha et ferdig korrigert system, men man kan ha en rimelig god høyttaler som utgangspunkt. Når man korrigerer for rom over Schrøder støter man på flere ulike problemer. For eksempel vil det å korrigere for en refleksjon innebære at man legger et repeterende ekko til signalet, og avhengig av hvor høyt i frekvens man gjør dette vil gyldigheten krype ned på kubikkcentimeternivå for de høyeste frekvensene. Det er derfor vanskelig å få dette til i praksis, spesielt om akustikken er dårlig.
Så ja, akustikk spiller en betydelig rolle, og kanskje enda større rolle dersom romkorreksjon og høyttalerkorreksjon baserer seg på samme måling.
Det vi generelt er ute etter er tre ting.
Den ene er at et rom med en viss signatur gir en endring i lyden. Men om vi kvantifiserer det som gir signatur i rommet får vi en relativt sett langt større verdi enn om vi kvantifiserer det som gir direktelyden signatur. Det jeg mener er at om rommets signatur gis et tall, for eksempel 10, og høyttalerens signatur gis et tall, også 10, så vil den opplevde signaturen fra rommet allikevel være mye mindre enn den opplevde signaturen av høyttaleren. Det kan høres ut som en epler og tomater-sammenlikning, men om vi inverterer hele romsignaturen og legger den til høyttalerens direktelyd vil vi ikke oppleve at "rommet har forsvunnet", men at høyttaleren plutselig låter veldig rart. Vi er med andre ord ute etter å minimere rommets signatur med en myk tilnærming da en hard tilnærming ikke oppleves å frigjøre oss fra signaturen. For å få til dette må vi skille mellom den ekkofrie og den totale responsen. Men de største avvikene skyldes refleksjoner, og det der de man må angripe med størst forsiktighet.
Det andre er at vi ønsker å identifisere decay i rommet og kompensere for den. I et rom med mye liv vil man typisk ønske å moderere frekvenser som har mye decay. Selv om dette ligger etter både den ekkofrie responsen og de tidlige refleksjonene vil vi oppleve dem som en relativt betydelig del av direktelyden. På transienter vil vi skille ganske klart, men på vedvarende toner vil vi ikke skille direktelyd og decay i det heletatt.
Det tredje er at vi ønsker å gi høyttalerne en mest mulig ørevennlig signatur ekkofritt, og ikke rote for mye med responsen etter at denne er satt. Drar vi til en hvilken som helst hifibutikk og flytter med oss det samme høyttalerparet fra rom til rom vil vi i de aller fleste tilfellene lett kjenne igjen signaturen til høyttaleren.
(med korte FIR filtre fra Audiolense)
Jo kortere filtre man bruker jo mer vil de korrigere ekkofritt (altså ren høyttalerkorreksjon). Siden gatingen som brukes i AL er periodevektet kan man få med seg bassen og legge overgangen fra ekkofritt til ikke ekkofritt rundt Schrøder.
Jo dårligere akustikk man har, jo vanskeligere blir overgangsområdet rundt Schrøder.