denne bør leses. bak de militære vurderinger ligger økonomiske interesser:
Bisher wurde die Lieferung von Leopard 2 an die Ukraine immer unter dem militärischen Aspekt diskutiert. Doch mit Waffenlieferungen sind auch rüstungspolitische Interessen verbunden. Hier gehen deutsche und amerikanische Sichtweisen auseinander.
www.nzz.ch
(googletrans)
Tysk tankdebatt: Hvilken rolle spiller amerikanske våpeninteresser?
Så langt har levering av Leopard 2 til Ukraina alltid vært diskutert fra et militært synspunkt. Men det er også våpenpolitiske interesser. Det handler om penger, makt og innflytelse. Det er her USA og Tyskland kolliderer.
Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius var omringet av en mengde journalister, mikrofoner strukket ut mot ham. Han ble bedt om å gjenta det han nettopp hadde sagt i møterommet for Ukraine Assistance Group på Ramstein Air Force Base. Regjeringen i Berlin, sa sosialdemokraten til sine kolleger fra mer enn 50 land, har ennå ikke bestemt seg for om den vil godkjenne leveringen av Leopard 2 fra andre stater.
Ukraina trenger kampvogner for å fortsette å forsvare seg mot det russiske angrepet. Men kansler Olaf Scholz nøler og er derfor under massivt press fra mange allierte. På spørsmål om hvorfor Tyskland fortsatt ikke flytter, svarte Pistorius med to setninger: Det er gode grunner for leveringen og gode grunner mot den. Og: Alle argumenter måtte veies nøye.
Det hørtes unnvikende ut, og kritikken lot ikke vente på seg. Leveransen er påtrengende «for å stoppe russisk aggresjon, hjelpe Ukraina og raskt gjenopprette freden i Europa», sa den latviske utenriksministeren Edgars Rinkevics lørdag. Som en ledende europeisk makt har Tyskland et spesielt ansvar i denne forbindelse. CDUs utenrikspolitiske ekspert Roderich Kiesewetter forklarte at han nå ser Tyskland isolert på grunn av den nølende holdningen til den føderale regjeringen.
USA ønsker å tilby egne tanks
Da den amerikanske forsvarsministeren Lloyd Austin dukket opp foran pressen i Ramstein kort tid etter Pistorius, ble han spurt om Tyskland var tilstrekkelig involvert som en ledende makt i Europa. Austin kunne ikke la være å smile, men svarte så at Tyskland gjorde nok og var en «pålitelig alliert». Han burde vite nøyaktig hvorfor Pistorius snakket om gode grunner for og gode grunner mot tankleveranser. Årsakene til dette er av militær karakter: uten stridsvogner kan ikke Ukraina forsvare seg selv.
Årsakene mot dette har mindre med Ukraina å gjøre og mer med Lloyd Austin, USA og deres nasjonale interesser: Amerikanerne venter bare på at europeerne skal gi Leopard 2 sin til Ukraina. For da kan de tilby egne tanker som erstatning. Ukraina-krigen gir USA en unik mulighet, etter helikoptre, jagerfly og raketter, til å få fotfeste på det europeiske våpenmarkedet med pansrede kjøretøy og å kaste ut den tyske konkurransen. De vil ikke gå glipp av denne muligheten.
Amerikanerne legger ikke skjul på det. På 1960-tallet dannet de Defense Security Cooperation Agency, et byrå som rapporterte til forsvarsminister Lloyd Austin. Din jobb er å overtale stater til å kjøpe amerikanske våpen. Målet er å knytte dem til USA på en bærekraftig måte på denne måten. Dette har flere fordeler for amerikanerne.
Partnere med de samme våpnene er lettere å integrere i USA-ledede militærkoalisjoner. Ved å kjøpe våpen sørger de også for at tallene øker og dermed kostnadene reduseres. Dette kommer Pentagon til gode, som må betale mindre for våpnene sine. Endelig kan den amerikanske våpenindustrien investere tilleggsinntektene i å forbedre og utvikle nye våpen. Dette styrker ikke bare deres evner, det øker også «vår evne til å forbli det dødeligste militæret i verden». Det står i hvert fall på Forsvarets sikkerhetssamarbeids nettsider.
Når Lloyd Austin oppfordrer den tyske regjeringen til å la Leopard 2 sendes til Ukraina, har han også amerikanske interesser i tankene. Ved å gjøre det kaster han tyskerne og kansler Scholz inn i et dilemma. Hvis Scholz gir etter, skader han tyske interesser. Hvis han fortsetter, risikerer han at Ukraina mister mer territorium, og dermed også skade tyske interesser. Hvordan denne vanskelige situasjonen oppsto har å gjøre med tysk sikkerhetspolitikk de siste tretti årene.
Tysk industri kan ikke erstatte Ukraine Leopard
Regjeringer av alle slag kuttet budsjettet for den tyske Bundeswehr. Det var knapt penger igjen til nye våpen. Våpenselskapene fikk ikke flere bestillinger og måtte redusere kapasiteten. Tanks som Leopard 2 ble ikke lenger produsert industrielt, men i fabrikkarbeid. Dette tar lengre tid og er dyrere. Noen ganger gikk det to år mellom produksjonen av panserstålet og overlevering av kjøretøyet til kunden. Men kundene hadde det ikke travelt, freden hersket. Og stridsvogner så ut til å være en militær foreldelse uansett. Alle snakket om cyber- og dronekrigføring.
Så kom den russiske invasjonen av Ukraina, og plutselig innså ikke bare den tyske Bundeswehr, men også andre vestlige væpnede styrker at de hadde redusert kapasiteten for mye. Hvis de skal overlevere sine kampvogner, som uansett er for få, til Ukraina, vil de trenge erstatninger. Ikke på et tidspunkt før tysk tankindustri kan levere, men umiddelbart. Ingen ønsker å stå der bare, ettersom den tyske hærinspektøren klaget på Bundeswehr da krigen brøt ut 24. februar 2022.
Den tyske tankindustrien har et utmerket rykte i utlandet. Med Leopard 2 har Krauss-Maffei Wegmann og Rheinmetall bygget den beste tanken i verden, men også en av de dyreste (7 til 8 millioner euro i 2A7-versjonen). Bare i NATO og EU er det seksten land som har kjøpt Leopard 2. Noen har flere hundre stykker, som Tyrkia, Hellas, Spania, Polen og Finland. Andre har femti eller færre, som Norge, Danmark og Canada.
Våpenleveranser som et sikkerhetspolitisk instrument
Å velge en tankmodell er en langsiktig forpliktelse. Utdanningen og treningen av soldatene, infrastrukturen for vedlikehold og reparasjoner, forsyning av reservedeler – ingenting av dette kan byttes fra en tanktype til en annen over natten. Når du først er i virksomhet, blir du i flere tiår. Omvendt, når du er ute av virksomhet, holder du deg ute lenge.
Det er ikke bare et økonomisk tap. Våpensalg sikrer skatt og arbeidsplasser for staten og avkastning for bedriftene. Fremfor alt er imidlertid våpeneksport en del av utenriks- og sikkerhetspolitikken. Den som forsyner en annen stat med det den utstyrer sine egne væpnede styrker, skaper tillit og samtidig økonomisk avhengighet – og får dermed innflytelse.
For eksempel kan en ubåt med en skadet propell bare settes i drift dersom produsenten leverer en ny propell. På denne måten kan produsentlandet direkte påvirke stridsevnen til kundestaten. I Tyskland ble våpeneksport imidlertid ikke sett fra dette perspektivet i flere tiår, men fra et økonomisk og fremfor alt fra et etisk synspunkt. Politikere, spesielt fra venstrekanten, ønsket at det ikke skulle eksporteres flere våpen fra Tyskland. De var overbevist om at dette ville gjøre verden mer fredelig.
Amerikanerne fører en annen politikk, og stadig mer hensynsløse selv overfor sine egne allierte. Frankrike følte effektene for to år siden da Australia kansellerte en kontrakt verdt 56 milliarder euro for å bygge ubåter for å kjøpe amerikanske båter. Den amerikanske regjeringen hadde tidligere signert en sikkerhetsallianse med den australske regjeringen og Storbritannia, som lovet australierne støtte fra USA. Til gjengjeld bør australierne kjøpe våpnene sine i USA.
Amerikanerne spiller tillitskortet
I mellomtiden bruker den amerikanske regjeringen nesten enhver anledning til å intensivere våpensalget. Ved første øyekast ser avtalen ut til å være god for begge sider. Men en nærmere titt avslører uregelmessigheter. I januar 2022 ble amerikanerne enige med Kroatia om å levere 89 brukte Bradley-infanterikampvogner, inkludert 22 som reservedelsgivere. Salgsprisen var 130 millioner euro minus 46 millioner euro, som det amerikanske forsvarsdepartementet overtok. Men det som i utgangspunktet hørtes ut som et kupp, viste seg å være en kostbar oppgave. The Bradleys er mer enn tretti år gamle. Kroatia måtte kjøpe en totalpakke inkludert reservedeler, service og vedlikehold. Totalt volum: 630 millioner euro. Dette betyr at et utdatert infanterikampvogn koster mer enn en ny Leopard 2 hovedstridsvogn i den mest moderne versjonen: 9 millioner euro.
Utviklingen i Polen er spesielt smertefull for den tyske tankindustrien. I løpet av de siste tjue årene har landet kjøpt mer enn 200 Leopard 2 i Tyskland. Etter den russiske annekteringen av Krim ble forholdet mellom Tyskland og Polen dårligere. Regjeringen i Warszawa anklaget Berlin for å føre en altfor ukritisk politikk overfor Moskva. Tyskland ble av Polen sett på som en stadig mer usikker kantonist, selv når det gjaldt å kjøpe våpen. I juli 2021 kunngjorde forsvarsminister Mariusz Blazczak at han ville kjøpe 250 nye og 116 brukte M1 Abrams hovedstridsvogner i USA til en totalpris på 8,85 milliarder euro. Sommeren i fjor gikk Polen også med på å kjøpe 1000 K-2 kampvogner i Sør-Korea. Produsenten vil sette opp et anlegg i Polen for dette formålet. Tysk industri hadde også søkt om ordren, men fikk ingenting.
Polen kjøper nå stridsvogner fra USA og Sør-Korea. En gigantisk virksomhet er tapt for Tyskland. Det er spesielt smertefullt fordi én ting har blitt klart med de polske avgjørelsene: Tyskland, naboen, er ikke lenger en strategisk, pålitelig partner. Det er nå det fjerne USA og enda lenger unna Sør-Korea. Det er dette tillitskortet USA nå spiller på i Ukraina-krigen.
I bakgrunnen tilbyr de brukte tanker fra eget lager som erstatning og et langsiktig industrielt partnerskap til ethvert land som kan levere Leopard 2 til Ukraina. Dette er det som rapporteres i tyske industrikretser. Ethvert land som svarer på det amerikanske tilbudet går tapt for den tyske tankindustrien. Og med hvert land som mister tysk industri, avtar Berlins politiske innflytelse på sine allierte i NATO og EU.
Scholz: Våpenindustrien bør produsere raskere
Ukraina-krigen, sies det igjen og igjen, er big business for den tyske våpenindustrien. Men det er ikke sant. For første gang på flere tiår vokser etterspørselen etter våpen i Vesten. De tyske produsentene kan imidlertid ikke levere fordi de mangler kapasiteten. USA, i mellomtiden, teller allerede hva våpensalg til europeiske allierte kan bringe inn for å erstatte deres forsyninger til Ukraina. Center on Military and Political Power of the Foundation for Defense of Democracies, en tilsynelatende israelsk finansiert lobbyorganisasjon i Washington, rapporterte nylig at totalt 21,7 milliarder dollar kunne forventes, uavhengig av om det er brukt eller helt nye våpen.
For noen dager siden klaget den tyske kansleren, Olaf Scholz, over at man ikke kunne snakke om «en ekte industri». Han ba om at produksjonen av våpen og ammunisjon skulle utvides betydelig. SPDs partileder Lars Klingbeil foreslo lørdag en «pakt med rustningsindustrien».
Begge uttalelsene viser nok en gang at det ikke mangler kunnskap i tysk sikkerhetspolitikk, men snarere mangel på implementering. Spørsmålet gjenstår hvorfor denne pakten ikke har eksistert lenge siden etter et år med krig i Ukraina med industrien. Det kan ha reddet forsvarsminister Boris Pistorius i Ramstein fra å være tomhendt i tankspørsmålet. Fremfor alt kunne det ha forhindret noe verre: Den tyske regjeringen har nå ryggen mot veggen.