I flere år har jeg blitt kalt woke.
Det er et vanskelig ord, men de som bruker det, mener som regel at man ser problemer som ikke eksisterer.
De siste årene har det blitt et skjellsord, og det kommer ofte sammen med andre gloser.
I mitt tilfelle får jeg ofte høre at jeg er en lidende skrikerunge, patetisk, sutrete, en del av en krenkelses-mafia, og at jeg er kvotert inn i jobben min. Det at jeg nevner det her, vil noen mene er enda et eksempel på hvor selvopptatt og følsom jeg er.
Idet ordet woke blir brukt, settes man i bås der det ikke er rom for noen nyanser. Det er også som å blåse i en fløyte og se nett-trollene komme løpende.
På sikt har det blitt skapt et bilde av at det sitter en gjeng med helt like meninger. En gjeng som mener at alt skal rives og sensitivities-leses.
Èn ting er folk i kommentarfeltet. Men jeg synes det er smått utrolig at det finnes en god del debattanter som bygger hele sin identitet på å bekjempe mørke woke-krefter - når de i mange sammenhenger, er funnet på.
Ord som woke avsporer enhver debatt, legger opp til et ubehagelig kommentarfelt, og sabler ned de egentlige, nyanserte samtalene.
Men det er visst ikke skummelt for demokratiet i det hele tatt.