Sevald
Avviker.
Morsom lesning og til inspirasjon. Får meg til å glede meg til aktive høyttalere med kapasitet
Jeg hadde nok ikke fått lov til å skrive om denne drittmusikken om jeg hadde vært betalt for å skrive om høyttalerne Da hadde det kun gått i det som blir spilt på hifi-messer Neida, dette er bare rabbelet fra en liten gutts glede over at drittmusikken han vokste opp med endelig spiller bra på stereoanlegget. At han skulle bli middelaldrende før han fikk oppleve det er jo egentlig litt trist da, men bedre seint enn aldriHar du betalt for høyttalere siden du er så "på"? .... Seriøst, entusiasme er gøy å lese. Artig når det klaffer såpass
Du sier noe, kan få en til å tenke litt. Når hørsel var på det beste var det ikke mulighet til å utnytte det, men når pendelen svinger andre veien så er potensielt anlegget godt nok. Kanskje det viktigste er å innse at muligheten er der, kose seg og lytte.. Og tenke at det er en tid for alt.. God hørsel og lite hår under arma, og senere kanskje litt motsattJeg hadde nok ikke fått lov til å skrive om denne drittmusikken om jeg hadde vært betalt for å skrive om høyttalerne Da hadde det kun gått i det som blir spilt på hifi-messer Neida, dette er bare rabbelet fra en liten gutts glede over at drittmusikken han vokste opp med endelig spiller bra på stereoanlegget. At han skulle bli middelaldrende før han fikk oppleve det er jo egentlig litt trist da, men bedre seint enn aldri
Nei... Godt tenkt .. Ser ingenting som skulle tilsi at du ikke skulle ha forsterkere der..Jeg kan ikke huske at jeg har brukt denne tråden til å tenke høyt tidligere, men en gang må være den første også for filosofering, til og med her. Et sted må tankene få utløp, og da er det like greit å besudle sin egen tråd når man først føler trang til å besudle noe.
Det jeg går rundt og surrer på i kveld dreier seg om noe så primitivt som plassering av forsterkere inni høyttalerkabinett. For jeg registrerer at dette ofte blir regna som fysjom av enkelte av mine meddebattanter her på hfs. Så snart dette kommer opp reagerer enkelte som om det skulle vært termitter man plasserer inni høyttalerkabinettet. Men hvorfor denne avskyen egentlig? Er det virkelig så fælt å ha forsterkerne plassert inni høyttalerkabinettet?
Denne avskyen ser imidlertid ikke ut til å gjelde for subwoofere. Her bryr man seg katten om at det er en forsterker plassert inni kabinettet. Og hvorfor skulle man egentlig ofre dette en tanke?
I det herrens år 1998 mens jeg fortsatt var ung og det ennå var håp for meg, skulle jeg skaffe meg subwoofer til de legendariske Bowers & Wilkins 805 Matrix. Med stor interesse kunne jeg lese i avisa fra Hi-Fi Klubben at med de nye subwooferne fra Bowers & Wilkins var det spesielt eiere av 805 som hadde noe godt i vente. I den nye serien hadde de tre subber, og jeg var innstilt på å kjøpe den minste. Men jeg hadde ikke tatt høyde for at Hi-Fi Klubben i Bergen hadde svært ivrige selgere, så jeg forlot lokalet med den største subben. For en naiv gutt fra landet blei det et brutalt møte med breikjefta bergensere. Her var kun det største godt nok.
Nå vel. Poenget er at denne subben såvisst hadde forsterkerkraft i store mengder. Og det kunne vel ikke være en søt liten klasse D heller, for jeg husker at det var en diger rund klump på baksida (som sikkert skjulte en ringkjernetrafo) og kjøleribber på sidene. Helt fram til 2015 hadde jeg denne subben. Og i årene mellom 1998 og 2015 levde jeg i perioder som en nomade så den må ha vært med på minst ni flyttelass. På toppen av dette levde jeg da i villfarelsen om at utstyr skulle være påslått konstant for å unngå oppvarmingstid og dermed yte maks for å oppnå nirvana fra første sekund. Det vil altså si at forsterkeren i subben stod på konstant i svært lange perioder i alle disse årene. Kall det gjerne flaks, men jeg hadde aldri - ikke en eneste gang - problemer med forsterkeren i subben. Den var en trofast følgesvenn i tjukt og tynt og gjorde så godt den kunne uansett om jeg spilte god eller dårlig musikk.
Det kan hende at jeg har vært spesielt heldig og at andre subwoofere ligger døde som slakt rundt omkring. Men det er ikke helt mitt inntrykk. Så hva er da så fælt med å gjøre det samme med de høyere frekvensene? Hvorfor kjøper vi aktive subber uten å blunke, mens når den innebygde forsterkeren skal ta seg av diskant og mellomtone (og gjerne midbass - ja takk!) da er det plutselig fysjom? Er det noen der ute som kan forklare meg dette?
Ja for mange kan et par med VU-metere være like forførende som «hyller»Mange setter pris på et flott utseende, også når det gjelder hifi. Men jeg tror vi kunne unngått mange diskusjoner om vi hadde vært dønn ærlige på det. Homer Simpson er i så måte et forbilde.
Dette er ganske enkelt: Du spiller jo bare drittmusikk, det vet vi nå. Om du hadde spilt Kari Bremnes og annen hifimusikk, hadde subene dine tålt maks fire år.Jeg kan ikke huske at jeg har brukt denne tråden til å tenke høyt tidligere, men en gang må være den første også for filosofering, til og med her. Et sted må tankene få utløp, og da er det like greit å besudle sin egen tråd når man først føler trang til å besudle noe.
Det jeg går rundt og surrer på i kveld dreier seg om noe så primitivt som plassering av forsterkere inni høyttalerkabinett. For jeg registrerer at dette ofte blir regna som fysjom av enkelte av mine meddebattanter her på hfs. Så snart dette kommer opp reagerer enkelte som om det skulle vært termitter man plasserer inni høyttalerkabinettet. Men hvorfor denne avskyen egentlig? Er det virkelig så fælt å ha forsterkerne plassert inni høyttalerkabinettet?
Denne avskyen ser imidlertid ikke ut til å gjelde for subwoofere. Her bryr man seg katten om at det er en forsterker plassert inni kabinettet. Og hvorfor skulle man egentlig ofre dette en tanke?
I det herrens år 1998 mens jeg fortsatt var ung og det ennå var håp for meg, skulle jeg skaffe meg subwoofer til de legendariske Bowers & Wilkins 805 Matrix. Med stor interesse kunne jeg lese i avisa fra Hi-Fi Klubben at med de nye subwooferne fra Bowers & Wilkins var det spesielt eiere av 805 som hadde noe godt i vente. I den nye serien hadde de tre subber, og jeg var innstilt på å kjøpe den minste. Men jeg hadde ikke tatt høyde for at Hi-Fi Klubben i Bergen hadde svært ivrige selgere, så jeg forlot lokalet med den største subben. For en naiv gutt fra landet blei det et brutalt møte med breikjefta bergensere. Her var kun det største godt nok.
Nå vel. Poenget er at denne subben såvisst hadde forsterkerkraft i store mengder. Og det kunne vel ikke være en søt liten klasse D heller, for jeg husker at det var en diger rund klump på baksida (som sikkert skjulte en ringkjernetrafo) og kjøleribber på sidene. Helt fram til 2015 hadde jeg denne subben. Og i årene mellom 1998 og 2015 levde jeg i perioder som en nomade så den må ha vært med på minst ni flyttelass. På toppen av dette levde jeg da i villfarelsen om at utstyr skulle være påslått konstant for å unngå oppvarmingstid og dermed yte maks for å oppnå nirvana fra første sekund. Det vil altså si at forsterkeren i subben stod på konstant i svært lange perioder i alle disse årene. Kall det gjerne flaks, men jeg hadde aldri - ikke en eneste gang - problemer med forsterkeren i subben. Den var en trofast følgesvenn i tjukt og tynt og gjorde så godt den kunne uansett om jeg spilte god eller dårlig musikk.
Det kan hende at jeg har vært spesielt heldig og at andre subwoofere ligger døde som slakt rundt omkring. Men det er ikke helt mitt inntrykk. Så hva er da så fælt med å gjøre det samme med de høyere frekvensene? Hvorfor kjøper vi aktive subber uten å blunke, mens når den innebygde forsterkeren skal ta seg av diskant og mellomtone (og gjerne midbass - ja takk!) da er det plutselig fysjom? Er det noen der ute som kan forklare meg dette?
Det var da voldsomt da. Har du begynt helga tidlig?Nå synes jeg Kari Bemnes får skylda for vél mye her inne: svimmelhet, løs mage, dårlig ånde, svak potens på en side - økt testosteron nivå, konstant stå og evig lykke på den andre side! Kan vi snart ikke la den stakkars damen være i fred og nyte henne på hver vår måte - enten på do eller i senga!
Forøvrig liker jeg damen og hennes sangstemme riktig godt!
Tore
Ville nok vært veldig ubalanse i de VU-meterne da tror jeg - og det kunne jo lett frembragt nevroserJa, men da kan man kanskje "ta den helt ut" - sexy bh med to innebygde VU-metere! Det ene kunne feks. vise "dagsformen" og det andre "løpetid"! Burde fungere flott for en stor del av oss her inne!
Tore
I mitt tilfelle vil nok elektronikken i høyttaleren fungere knirkefritt resten av mi levetid og vel så det. Men egentlig er det litt synd da at ikke flere hører på drittmusikk skrev:«Siggen Audio - lydutstyr for dine barnebarn!»
Se min tråd du @ToreP , så er vel dette undkyldning nok?Slike tilbakeblikk og historier er kjempefint og artig lesestoff,@IvarT!
Beklager at jeg "lettet litt på hjertet" i din tråd, men måtte jo motbevise TT.s antagelse om at jeg var en lett bedugget og gravid mann på snart 65!
Tore
Her var det noen gamle svisker jaDet sies at SBS.1 skal låte bra med guilty pleasures. Det har jeg jo tonnevis av, så jeg er ikke vanskelig å be:
Vis vedlegget 915311
De siste dagene har blitt brukt til å dykke ned i den elektroniske avgrunnen i cd-arkivet, og her er det mildt sagt mye variert både når det gjelder lydkvalitet og musikalsk kvalitet. Men disse to gamle klassikerne låter aldeles fortreffelig.
Først tenkte jeg at det måtte ha noe å gjøre med nederlandsk synergi mellom Hypex og 2 Unlimited. Kan det være at Hypex har tuna forsterkerne sine til 2 Unlimited? Men da tyske Scooter kom på falt den hypotesen i fisk. For nå minna det om da de gamle techno-raverne blei spilt i hjel på Cerwin-Vega Sat-6. Den samme herlige følelsen av den saftige bassen! Bare mye bedre lyd! Og nå var bassen helt stram og kontrollert hele veien ned i det dypeste dypet. Låta "Beautiful Vibes" kan høres helt tåpelig ut om ikke bassen klarer å slå følge hele veien ned, og om midbassen svikter er det jo ikke så mye igjen av hele låta. Like greit, vil kanskje mange si. Men når guilty techno-pleasures først skal nytes, er det jo ekstra stas at bassen er helt på stell
Men den elektroniske musikken var ikke bare en tenåringsfase for meg. Også da jeg var blitt gammel nok til å kjøre bil (lovlig) skulle bass nytes i fulle drag. Det var jo en herlig tid da man kunne svinge innom en bensinstasjon og kjøpe med seg en cd sammen med grillpølsa. Og så kunne man fortsette bilturen som ikke hadde noe mål og ikke noen mening. Råning kalles det visst.
Også den gamle rånemusikken låter helt utmerket nå, og når jeg spiller disse er det nesten som om jeg kan kjenne lukten fra en ostegrill med bacon
Vis vedlegget 915312