Jeg har holdt litt igjen på å beskrive hvordan Arc Deco låter. Kun skrevet om opplevelsen. Det føles litt rart å skrive en nærmest anmeldelse av egne høyttalere, men innlegget er like mye et takk til de involverte.
Jeg blir ikke overrasket av høyttaleren, men av musikken. Både sjangere, band og artister som før opplevdes som gråstein, fremstår nå som overraskende interessante og spennende. Det som slår meg er evnen til å engasjere, uansett sjanger og lyttevolum.
Arc Deco fremstår som særdeles uanstrengt og fri for forvrenging. Det blir også markant synlig på målinger sammenlignet med forgjengeren. Kanskje ikke så rart, med tanke på kapasitet, men jeg kan spille så høyt jeg bare vil, uten at det svetter.
Jeg tror noe av årsaken til at det spiller bra på høyt volum er er kapasitet og kontrollert spredning, med waveguide i diskanten og kardioide i mellomtonen. Det skal veldig mye til for at det blir kaos.
Det som er kanskje like gøy, er at det spiller ganske så engasjerende på lav volum, altså under vanlig lyttevolum. Når resten av huset sover, må jeg ta hensyn. Hvis ikke, kommer det en telefon eller sms der både fornavn og etternavn blir nevnt
Før følte jeg at lydbilde ikke hang sammen før jeg spilte 75+ db, nå kan jeg spille på 60db og lydbilde henger sammen. Kona sier takk
Jeg tror evnen til å spille bra uansett lyttevolum gjør Arc Deco som veldig dynamiske høyttalere. Som nevn før, er det utrolig flott å høre klassisk. Før kunne de lave partiene fremstå som tamt, og de høy partiene som masete. Det bildet er totalt forandret.
Nå er det ikke klassisk jeg vanligvis hører på. Glad i rock og gjerne progrock. Her handler det om kontroll i ofte et kompleks lydbilde. Heller ikke her svetter Arc Deco. Rommet mitt er en del dempet for at det ikke skal bli kaos i lydbilde. Men nå tenker jeg at jeg kanskje fint kan reversere en del tiltak.
Jeg leser og hører andre si at det er kun store drivere som kan gi den smekken midbassen trenger for å virkelig fremstå naturlig og gi en følelse av live. 16 x 6” gjør jobben like bra som f eks Tad PA høyttalerene til @Duc666. Moro
Mellomtonen er kanskje den viktigste driveren i en hver høyttaler. Den gjengir en struktur og råhet jeg knapt har hørt før, men også soft og høflig, når den får beskjed om det. Tom Waitz raspete stemme fremstår råere en noen gang. Silkemyke kvinnestemmer, nesten som balsam for ørene.
Jeg ønsket en høyttaler som gjengir alt i toppen, uten at noe blir slitsomt. Cymbaler som nærmes henger i luften, og aldri blir pågående og hardt. Den jobben gjør Bliesma med glans.
Det tonale er ikke langt fra forgjengeren. Noe jeg setter pris på. Dette gjør at jeg aldri opplever lyttetretthet. Basstårn er nå godt intrigert og hele systemet fremstår som en sammensatt enhet.
Noen sier at hifi løker er mest opptatt av lydkvaliteten. Jeg vil kunne påstå at anlegget mitt nå får frem musikken og dens kvaliteter den fortjener. Jeg blir bare mere giret på å oppdage ny og spennende musikk.
Jeg skulle gjerne dradd frem et par punkter på den negative siden for å fremstå balansert i innlegget mitt. Men jeg sliter med å finne noe. Det kan godt være andre har noe noe å sette fingeren på. Men jeg tror kapasitet gjør at det meste kan rettes på i eq. Jeg gleder meg til å få inn andres synspunkter i caven, og det vil bli muligheter for demo.
Puh, det var et langt innlegg, prøvd etter beste evne å beskrive Arc Deco. Å beskrive lyd, er ikke min beste side