omkring tyske pasifister:
Radikale Pazifisten sind dagegen, das eigene Land gegen Angreifer zu verteidigen. Sie sagen: Die Ukrainer sollen sich einfach ergeben.
www.faz.net
(googletrans)
Radikale pasifister er imot å forsvare sitt eget land mot angripere. De sier: Ukrainerne burde rett og slett overgi seg.
Alle som tidligere nektet militærtjeneste, måtte tåle mange spørsmål fra distriktets militære avløserkontor. Det styggeste var: Du sa at du ikke tok opp en pistol. Men hva om noen truet foreldrene dine og du kunne hindre dem i å dø? Ville du ikke skutt da?
Generasjoner av samvittighetsfulle nektere har svart på dette lurespørsmålet: Nei, det ville jeg ikke. Selvfølgelig var det løgn. Men du ville ikke måtte krype gjennom gjørma på grunn av en eneste feil setning.
Men det finnes mennesker, ivrige pasifister, som sier en slik dom med overbevisning, selv nå som Putin brutalt har invadert Ukraina. I ingen andre europeiske land er det så mange av dem, det har med Tysklands historie å gjøre. Ingen steder er det et så bittert argument om våpenleveranser. Hvis den lenge etterlengtede motoffensiven fra ukrainerne mislykkes og Kiev trenger mer materiale fra vest for å unngå å bli overkjørt av russerne, kan disse stemmene bli enda høyere.
Se her, sier de kanskje, vi har alltid visst: Alt militærutstyret hjalp ikke Ukraina, tvert imot. Det forlenget bare lidelsen til alle involverte. Så hvorfor skal vi sende flere våpen?
Det mener for eksempel Olaf Müller, en filosofiprofessor fra Berlin som ga ut en bok om «Defending Pacifism» i fjor. Han mener Vesten ikke burde gitt Ukraina noen våpen i det hele tatt, ikke engang et skudd med ammunisjon, om ikke annet enn på grunn av faren for atomkrig.
Han synes denne holdningen er vanskelig, sier Müller, fordi han vet hvor skyldig han er for å ha gjort seg til ukrainerne. Men hvis Putins tropper ganske enkelt hadde marsjert gjennom til Kiev, hvis ukrainerne hadde heist det hvite flagget og overgitt seg, så hadde kanskje ikke en eneste person dødd, mener han: «De smartere gir etter.» Müller, en vennlig mann, sier slike setninger uten å vakle fordi han tydeligvis tror oppriktig på henne.
Og hva med de brutale voldtektene, barna som ble kidnappet i Russland, massakrene som i Bucha, folkemordet? Skal du dukke unna og bare håpe at de går over raskt? Hovedsaken er at du ikke skyter tilbake?
Krig, sier Müller, får frem det verste i folk. Men hvis ukrainerne hadde overgitt seg med en gang, ville de vært spart for det meste, er han overbevist om. «Mange synes det er naivt, men jeg tror at hvis du ikke slår tilbake, vil du ikke skyte på folk så lett. Det er noe helt annet enn i krig.»
La fienden gjøre det til han er utslitt
Müller liker da å fortelle historien til innbyggerne i den ukrainske byen Slavuvych. I mars 2022 demonstrerte de ikke-voldelig mot russerne som tok byen deres og fikk til og med husene deres søkt etter våpen. Ifølge en studie fra International Catalan Institute for Peace (ICIP) skal de ha fått russerne til å løslate borgermesteren og trekke seg ut av byen noen dager senere. Ingenting av dette kan verifiseres uavhengig, men for Müller er det fortsatt bevis nok på at ikke-voldelig motstand er mye mer avvæpnende enn noen haubitser
Thomas Carl Schwoerer liker også å sitere den katalanske studien mye. Han er den føderale talsmannen for "German Peace Society United War Service Opponents" (DFG-VK), den eldste tyske pasifistforeningen, og han sier også ganske harde setninger i en veldig vennlig tone, spesielt for folk hvis land nettopp har blitt invadert .
Schwoerer sier at han ikke antar å anbefale ukrainerne hva de skal gjøre. Men hvis han hadde vært ukrainer, ville han trolig ha sluttet seg til den ukrainske fredsbevegelsen og bare gjort «ikke-voldelig motstand som var godt forberedt for samfunnet som helhet» mot russerne.
På spørsmål om hva som så skjedde med de påståtte forbrytelsene fra okkupantene, med undertrykkelse, terror og totalitær indoktrinering av «det nye russiske broderfolket», sier Schwoerer: «Okkupasjonen som følger med har absolutt vanskeligheter som er dårlige. Men hvis du kunne tåle det, ville du i det minste ha utsikter til å riste av deg okkupasjonen på et tidspunkt.» Det er ikke en kapitulasjon fra Ukraina, men det «veldig smertefulle, men smartere alternativet til flere og flere våpenleveranser, enorme ødeleggelser og hundretusenvis av dødsfall».
Først av alt, la fienden gjøre som de vil, og yt deretter sivil motstand til aggressoren er utslitt, det er slik Schwoerer forestiller seg et okkupert Ukraina. Da først journalistene og embetsmennene og deretter bussjåførene, legene og søppelsamlerne nektet å jobbe; hvis landet gjør ranerens erobring så gammel som mulig, så vil Russland se at okkupasjonen må avsluttes.
Schwoerer sier at Vesten ville måtte støtte ikke bare det ukrainske, men også det russiske sivilsamfunnet mye mer i sin motstand mot Putin – for eksempel ved å gi russiske desertører og militærnektere ukomplisert asyl. Schwoerer har til og med en internasjonal fredsplan i tankene, kanskje til og med med deltagelse av kinesiske blåhjelmsoldater – for hver dag uten våpenhvile og forhandlinger øker faren for en atomkrig. Vesten, sier Schwoerer, må gjøre mye mer for å fremme en formidlende rolle i Beijing. "Russiske soldater ville ikke skyte på kinesiske."
Kritikere som har betydelig tvil om Beijings vilje til å samarbeide, finner imidlertid en slik holdning uutholdelig naiv. De spør: Hvis pasifistene ikke bryr seg om ukrainernes frihet, hvorfor kjemper de ikke i det minste tilbake for sine egne? For hvis Putin får gjøre som han vil i Ukraina, er frykten at han kan fortsette i Moldova, i Litauen eller i Polen. Da vil hans eksempel bli en skole for alle despotene i denne verden og det Europa vi kjenner vil ikke lenger eksistere.
Schwoerer mener det er overdrevet. I likhet med den kontroversielle amerikanske statsviteren John Mearsheimer, ønsker han ikke i Putins taler å se noen bevis for at han ønsker å gjøre hele Ukraina til en del av russisk territorium og deretter innlemme andre områder. «Putin ønsker å etablere en russisk innflytelsessone basert på den amerikanske Monroe-doktrinen, som jeg avviser, men i det minste et nøytralt Ukraina fordi han føler seg omringet av NATO. Men dette behovet for sikkerhet alene er ikke imperialistisk hegemoni.»
Virkelig ikke? Og hva er ellers Putins essays og hatefulle ytringer da, der han beskriver Ukraina som en naturlig del av Russland, hetser mot en påstått «naziregjering» i Kiev og det angivelig krigerske «kollektive Vesten» som planlegger utslettelsen av Russland?
Fredsforhandlinger i Baden-Baden
Det er en dialektikk av «ja, men» som pasifister som Olaf Müller eller Thomas Carl Schwoerer har forskanset seg bak. Ikke sjelden er diskrepansen mellom verdensbilde og virkelighet utilsiktet komisk. For eksempel, da fredsaktivisten Franz Alt, som skrev bøker med titler som «Fred er fortsatt mulig» og også undertegnet «Manifestet» av Alice Schwarzer og Sahra Wagenknecht, foreslo Putin nylig sitt bosted i Baden-Baden som et sted. for fredsforhandlinger, under ledelse av Dalai Lama, paven eller FNs generalsekretær. Det er fortsatt ingen respons fra Kreml.
Alt er en «ekte pasifist», som han sier det; i motsetning til Olaf Müller eller Thomas Carl Schwoerer, går han inn for i det minste levering av defensive våpen til Ukraina. Men han er ganske alene om det blant pasifister. Mange som i likhet med Alt kommer fra den kristne fredsbevegelsen orker knapt tanken på at det de har kjempet for i flere tiår, en bedre verden uten den kalde krigen og atomtrusler, har vist seg å være en illusjon. Så de holder seg til det, med en trassig hake: våpen kan ikke være en løsning, for det som ikke må være, kan ikke være det.
Tidligere EKD-leder Margot Käßmann fortsetter også å holde fast ved dette verdensbildet. "Som kristne kan vi bare be for fred og ikke legitimere vold," sa hun til F.A.S. Hun er klar på at denne stillingen også innebærer skyld. «Men posisjonen for våpenleveranser er akkurat den samme.» På spørsmål om hvordan fred med en brutal diktator kan se ut i konkrete termer, forblir Käßmann ganske vag, som mange pasifister.
Hun foretrekker å fortelle en historie. En gang kom hun over en bønnebok fra andre verdenskrig, beregnet på Wehrmacht-soldater. Den sa at det var heroisk å dø for Gud i marken, man var aldri nærmere Gud. «Og så er det de ti bud, og under det femte budet, Du skal ikke drepe, står det i parentes: Gjelder ikke i tilfelle krig.» Nei, sier Käßmann, det fungerer ikke slik. «Vi kan ikke gjøre det så enkelt for oss selv med vår tro».
En historisk og moralsk ekstremt tvilsom posisjon
Grønne Ralf Fücks er på sin side overbevist om at det er pasifistene som gjør ting for enkelt for seg selv. Deres avslag er ikke annet enn unnlatelse av å yte bistand under dekke av antatt høyere moral. – Mange fundamentale pasifister er veldig redde for at krigen også skal komme til dem og ønsker derfor en vag fred, hinsides tid og rom, sier Fücks, som også var aktiv i fredsbevegelsen sammen med sin kone Marieluise Beck i mange år, men har lenge ikke vært flere illusjoner.
Fücks finner at alle som kategorisk avviser enhver levering av våpen og enhver deltakelse i militære operasjoner, ignorerer hvem som er ansvarlig for krigen og hvilke mål den føres for. «Dette utvisker enhver forskjell mellom aggresjon og forsvar, mellom en berettiget og en urettferdig krig.» Følgelig kan denne «apolitiske pasifismen» lett utnyttes av mennesker med en populistisk agenda som venstrepolitikeren Sahra Wagenknecht.
Fücks og Beck godtar heller ikke et annet argument: at dødsfall fra tyske våpen er verre enn fra andre. Mange pasifister ser det slik fordi de ikke ønsker å tolke setningen «Aldri mer krig» etter Auschwitz og forbrytelsene i Det tredje riket annet enn bokstavelig. Den Köln-baserte fattigdomsforskeren Christoph Butterwegge sa en gang at tankleveranser fra USA og Storbritannia er noe helt annet enn de fra Tyskland. «Mer enn 25 millioner døde sovjetiske borgere i andre verdenskrig som et resultat av Nazi-Tysklands angrep advarer om at tyske stridsvogner aldri igjen skal få lov til å drepe russere.» Selv en brutal angrepskrig som den i Ukraina rettferdiggjør ikke å bryte dette tabuet .
Olaf Müller, pasifisten fra Berlin, formulerte det enda mer drastisk: Hitler, sier han, var det eneste unntaket som et forsvar med våpenmakt var rettferdiggjort mot fordi forbrytelsenes uhyrlighet var så enestående. I Ukraina er man imidlertid fortsatt et stykke unna denne skrekkdimensjonen, til tross for alle grusomhetene og massakrene som i Bucha.
Ralf Fücks anser denne argumentasjonen for å være historisk og moralsk ekstremt tvilsom. «Uttrykket «Aldri mer krig» betydde opprinnelig: Aldri mer aggressiv krig fra tysk jord. Dette ble så snudd til: Vi skal aldri mer delta i militære operasjoner, selv om det handler om å forsvare folkeretten eller å forhindre folkemord. Nå står det: «Vi leverer ikke våpen til en nasjon som kjemper for sin overlevelse og frihet.» Det er en perversjon av historisk tysk ansvar.»
Marieluise Beck mener at mange ubetingede pasifister ikke bare er opptatt av Ukraina, men av noe annet: De er ikke forberedt på å møte sin egen frykt for krig og ønsker ikke å ta ansvar for beslutninger som kan gjøre dem sårbare. Så de foretrakk å hvile på sin antatt overlegne moralske posisjon.
«Fundamentelle pasifister avviser ambivalens, for eksempel når det kommer til spørsmålet om jernbanesporene til Auschwitz ikke burde blitt bombet eller om jagerflyene i Warszawa-gettoen ikke burde hatt så mange våpen som mulig for å forsvare seg.» Det er paradoksalt, sier Beck, men nettopp det at nasjonalsosialismens særegenhet og tysk skyldfølelse fristet mange til ikke å ta ansvar for det som var militært nødvendig i dag.
«Vi, som sønner og døtre til gjerningsmennene på den tiden, har en plikt til å støtte ofrene for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord, inkludert med våpen.» Spesielt Tyskland, som ble frigjort fra nasjonalsosialismen av de allierte ved bruk av militær makt , må gjøre dette, men forstår best, sier Beck. "Dette faktum blir senere diskreditert av holdningen til pasifistene."
Da er vi liksom tilbake til 1914 hvor de stridende partene møtes på ei slette, hopper opp av skyttegravene med jevne mellomrom, skyter og dreper hverandre, trekker seg tilbake, fyller på med nye folk etterhvert som det blir tynt i rekkene, og så akkurat det sammme på nytt. Og sånn går nu dagene.
1/" / Twitter
