En vanlig måte å sammenligene skatteregimer på tvers av land er å regne skatterog avgifter minus direkte ytelser mottatt - det er jo ikke siik at man ikke får noe tilbake for den skjerven man selv betaler inn og alternativet ville være å betale for mye av det samme i det åpne markedet. Og det kan være betydelige beløp for ting som helseforsikring, utdannelse til barna, barnehage og så burtetter. I en slik kontekst kommer Norge fint ut for normale inntekter, men relativt dårlig for høye inntekter. Det norske skattesystemet er altså betydelig mer progressiv enn hva det ved første øyekast kan se ut som. Tygdeavgiften som regnes av brutto inntekt er et fint eksempel i så måte - man opptjener absolutt ingen pensjonsrettigheter i Folketrygden utover 6G i inntek men bealer inn for alle G-er over 6. Blir man arbeidsledig er det også et tak med utgangspunkt i 6G for hva man mottar.
Det aller meste man mottar av offentlige tjenester og ytelser er ganske basale hvis kostnad og verdi er temmelig invariant for inntekt.Tungt subsidiert barnehage om man har barn, offentlig helsevesen, utdannelse og så burtetter. Det betyr ikke i at det er noe galt i at det er slik, men realiteten er at for folk med høy inntekt og/eller høy formue så betaler man inn stadig mer uten egentlig å få noe mer tilbake. Hva man mener om det må man nesten finne ut av selv, men uansett gjør det fort at den subjektive opplevelsen av et skattesystem fremstår som svær progressivt. På den andre siden er penger et gode med avtagende nytteverdi så det burde også være enklere å betale en stadig større slump av de om man har veldig mye av sorten.
På toppen av dette kommer en, muligens rettmessig, undring over hva det offentlige Norge egentlig skal med alle disse pengene de er såpass ivrige på å dra inn. Offentlige finanser har en helt annen størrelse enn de nordiske nabolandene og det er vanskelig å lage en tankerekke for at Sverige, Danmark eller Finland er dysfunksjonelle samfunn akkurat. På viktige parametere scorer disse landene langt over Norge til tross for betydelig mindre midler til rådighet og fagre løfter om satsing på det ene og det andre. Norske sykehus var angivelig på bristepunktet fra noen få covid-pasienter som trengte intensivbehandling mens svenske sykehus klarte å håndtere et mye større antall over lang tid. Finland har et slagkraftig forsvar, Norge har knappest et forsvar. Finske skoler regnes jevnt over som langt bedre enn de norske. Ethvert større prosjekt i Norge ser ut til å koste rundt en fantasilliard. Hvordan nabolandene klarer å gjennomføre noesomhelst kan man jo undres over. I Norge har vi visstnok sykepleiermangel til tross for at Norge med god margin har flere sykepleiere pr innbygger enn noe land i OECD.
Med dette som bakgrunn er det ikke så rart at den norske skattemodellen fremstår som betydelig gunstigere om man er et sted rundt den midtre eller nedre delen av inntektsfordeligen. Da nyter man mens andre yter. Det er nå veldig mange år siden SSB beregnet at personer som tjente under 360.000 kroner i året ikke var netto bidragsytere til det offentlige Norge (det ble en del bråk rundt akkurat det for øvrig). Nå ligger rimelig nok grensen et godt sted over dette grunnet generell lønnsvekst, men jeg er rimelig overbevist om at enhver som betaler sin skatt ser på seg selv som å gi et bidrag til fellesskapet, da selv om hele ens inntekt som beskattes kommer fra det samme fellesskapet.
(Ja, jeg kjeder meg her i sola...)
