BØRJAS OPPSKRIFT PÅ Å LURE ØRET OG LAGE DÅRLIG LYD
Svein Erik Børja (
Bjørn Børjas bror) er godt kjent på HFS. Han ga ut en bok om HIFI allerede i 1969,
Hi-Fi Stereo. Børja var en sterk tilhenger av standarder og skrev følgende i innledningen til boken fra 1969, under begrepsklargjøring:
«For at et produkt skal kunne gå under betegnelsen hi-fi må det oppfylle strenge tekniske krav. Svært få produkter på det norske markedet oppfyller imidlertid disse kravene til tross for at de selges som hi-fi utstyr. En nyttig indikasjon på hvorvidt det er hi-fi kvalitet eller ikke, kan vi få ved å undersøke om produktet overholder den tyske DIN 45 500 normen. Her er minstekravene og målemetoder nøye definert, og hvis et produkt ikke overholder disse kravene, skal det ikke anbefales som et hi-fi produkt».
Lenke:
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007052501017?page=13
I dag overholder de fleste høyttalere som brukes av entusiaster på HFS den
tyske HIFI-normen 45 500 fra 1966, men de færreste på HFS anskaffer seg utstyr som overholder de nyere (enn 1966) og strengere kravene til profesjonelt utstyr for kritisk lytting i produksjonsprosessen. Dette er kanskje naturlig fordi profesjonelle lydfolk bør ha utstyr med mindre toleranser og bedre spesifikasjoner enn hifi-entusiaster som setter nytelse foran nøyaktighet.
Når Børja var så klar på definisjoner, ble han av enkelte oppfattet som kontroversiell . At han ikke lot seg kneble, er tydelig i en kortartikkel hvor han skrev bl.a. følgende:
«Øret og opptaket
Endel av de som til stadighet opptrer som «eksperter» på lydgjengivelse (ofte forretningsfolk med et eller annet agentur, produkt som de gjerne vil selge mest mulig av) har intet grunnlag for å uttale seg om lyd-reproduksjon, og er derved rene bløffmakere».
Lenke:
https://www.hifisentralen.no/forumet/attachments/1672665754151-png.881363/
Børja - som var profesjonell produsent og lydtekniker med mange års erfaring fra NRK - uttrykte klart at det naturligvis var profesjonelle lydfolk, som fulgte hele prosessen fra opptak til avspilling, som hadde den beste innsikt i hva som låter naturlig. Men han var like klar i rådene sine til profesjonelle kollegaer som til hifi-entusiastene. Børja skrev én artikkel i Journal of Audio Engineering Society. I artikkelen «
How to Fool the Ear and Make Bad Recordings» fra 1977 demonstrerte han hvordan avvik fra nøytral frekvensrespons i studioer bidro til å ødelegge for lydproduksjonen. Børja innledet artikkelen slik:
«INTRODUCTION: A 16-track master recording of a jazz/rock group has been mixed down in four different sound control rooms under the existing listening conditions. After the mixdown the listening response was measured and compared with equalizations done to the program material and with the spectrum energy response of the corresponding recording».
Han beskriver temaet i artikkelen som et evig problem:
«A CONSTANT PROBLEM
The problem is not new or unknown. It has been causing irritation and worry to the concerned record producer for many years: After many hours of concentrated work in the sound control room you may feel pleased with what has been achieved. However, when you put the master tape on your own playback system, you often experience a shock, realizing that the recording sounds horrible. The tonal quality of instruments may be bad; there may be too much or too little echo; overall balance may not be what you wanted; and the panorama may be too wide or too narrow. You know there is nothing wrong with your playback system; in fact, what you hear is what is on the tape. But it is not what you heard in the control room the night before. It all adds up to the problem of the listening conditions in control rooms, which too often are completely unknown to the record producer or even to the recording engineer. Many engineers do not know the specifications or behavior of their most important control instrument: the listening response».
Så beskriver han et av funnene bak JAES-artikkelen, slik:
«As can be seen in Fig. 2b the energy response is almost a perfect mirror image of the listening respons (Fig. 2a) of this control room in many respects. Fig. 2c is a combination of Fig. 2a and 2b and clearly shows the relationship between the listening response of the sound control room and the energy response of the recording made in that control room. The tendency to "mirror imaging" is quite obvious. Where the listening response has excessive energy, the energy response of the recording has less energy and vice versa. The peak at 1.6 kHz denotes a solo instrument. If we start from the low-frequency side of the graph a comparison shows that below 100 Hz, where the listening response has a huge peak more than 2 octaves wide. the energy response drops off dramatically. This certainly is one reason why recordings from this studio sounded "thin" and not "full-bodied." After leveling off at about 200 Hz, the listening response follows a ragged curve with two rather defined peaks toward 1 kHz. This is a critical part of the response since much of the musical fundamentals are found here. Making corrections for such deviations in the listening response by equalizing the program material will result in clearly audible efiects of most instruments and voices when played back on a more linear system».
Vis vedlegget 934510
Børja påpeker også at høyttalers avvik fra flat respons er problematisk:
«The two smaller peaks between 400 and 1000 Hz is a serious problem, since they certainly are caused by the loudspeaker itself. (The same peaks are found in the same type of loudspeakers in a neighboring room, which acoustically is very different from this control room.) What these peaks are doing to the sound of most instruments and voices is of such importance that they can not be overlooked. They are responsible for much of the unnecessary equalization done to instruments and voices during recording and mixing».
Børja var ikke nådig i sin vurdering av en del profesjonelle lydprodusenters tankegang og analytiske evner:
«One may ask what kind of thinking is behind such operations. It should seem clear to anyone knowing just a little about electronics and recording that such corrections would be unneccessary, since the response of the signal path from the microphone through the mixing console to the loudspeaker terminals normally is quite linear. Analytical suspicion or intuition should tell us that there is something else wrong if heavy equalization is needed to restore the tonal balance of a piano or a drum, at least when the problem is not related to well-know microphone behavior, such as proximity effects of cardioid microphones caused by necessary but unfavorable microphone positioning».
Med andre ord demonstrerte Børja at frekvensresponsen fra kontrollrommet smitter over på det ferdige programmaterialet. Han gikk gjennom samme metode og analyse for fire studioer (til sammen fem mikser), og fant samme mønster alle steder.
I konklusjonen skrev han bl.a. følgende:
«CONCLUSION
The differences between the five mixdowns made during the experiment are not just barely audible or subtle. They are dramatic and easily audible even to the untrained ear. Some of the recordings are so different in sound that one may wonder if they are really mixed down from the same master tape, or at least from the same take. Equalization may be necessary during both recording and mixdown in order to obtain wanted tonal effects in pop and rock recordings and also for other types of music where it is necessary to match the sound of different instruments to each other in order to get a pleasing blend. But this should only be done as a function of a creative need, and not because of an ear which has been fooled by a monitoring system of low technical standard».
I mine øyne er Børjas funn interessante fordi:
- Fokuset på frekvensrespons i både høyttaler og lytteposisjon er relevant og naturlig («their most important control instrument: the listening response»)
- Frekvensresponsen på eksisterende programmateriale kan være farget av tekniske (f.eks. høyttaler) og akustiske forhold i produksjonen, og diskusjoner om «riktig» kurve risikerer å egentlig være en diskusjon om hvilken romkurve og hvilke høyttalere studioer brukte - som kan avhenge av utstyr, sjanger, tidsperiode, plateselskap og mye annet.
- Standardisering av lydproduksjon gjør det enklere å få en produksjon til å høres naturlig ut i rom og med utstyr som følger samme standard.
- Ødelagte produksjoner avsløres i det Børja omtalte som et «flatere system» («Making corrections for such deviations in the listening response by equalizing the program material will result in clearly audible efiects of most instruments and voices when played back on a more linear system»).
Børjas artikkel er nevnt to ganger i Tooles bok om reproduksjon av lyd. Sånn sett er det - slik jeg ser det - en svakhet at Toole ikke bruker mer tid på Børja i sine diskusjoner om folks foretrukne romkurver. Hvis kurvene fra Brüel & Kjær, Harman m.fl. primært gjenspeiler romkurvene i et snitt av gamle innspillinger - forteller ikke disse preferansekurvene oss noe annet enn det som var Børjas poeng, nemlig «
the tendency to ‘mirror imaging’». En diskusjon om romkurver krever derfor en god forståelse av Børja (1974).
Vis vedlegget 934513
snl.no
