BRÜEL & KJÆRS FLATE BASSKURVE (OG TOOLES 1-2 DB BASSKUL)
Blant bassfreakene (1) på HFS er det to kurver som stadig diskuteres. Den første er Brüel & Kjærs kurve fra 1974 (2) , og den andre er en illustrasjon som brukes av Toole (3).
La oss se på B&K-kurven fra 1974 først.
Selv om B&K-romkurven har en helning på 6 dB fra 20 Hz til 20 kHz, er den helt flat fra 20 Hz til 200 Hz. I dette området - som akustisk sett skiller seg fra frekvensområdet over 200 Hz - foretrekker HFS-medlemmen en heving på 5 dB for å oppleve lyden som naturlig (1).
Den andre romkurven, som er hentet fra Toole (3), viser følgende forløp:
Her bruker Toole uttrykket «
predicted» om den romkurven som er naturlig i et typisk lyttemiljø i hjemmet. La oss forstørre den delen av kurven som har med bass å gjøre i reflekterende rom:
Vi ser at den estimerte romkurven ligger nær 2 dB over den flate linjen som jeg har tegnet inn i utklippet.
Toole har også lagt til data fra preferanseundersøkelser i samme figur. Hvis man i det hele tatt skal legge vekt på undersøkelser med 11 deltakere (du finner ingen miljøer innenfor praktisk statistikk som ser seg fornøyd med 11 deltakere i kartlegging av preferanser mv.), hvorav 4 inngår i den utrente gruppen og 7 er trente lyttere, kan man spekulere i om trente lyttere legger seg nærmere den predikerte romkurven enn utrente lyttere. Uansett, hvis vi legger mest vekt på Tooles predikerte romkurve (som hever seg over prediksjonsfeil og bias knyttet til de 11 lytterne i preferanseundersøkelsen) og B&K-kurven fra 1974, ender vi i snitt opp med en «kul» i bassen på 1 dB basert på disse to ofte diskuterte kildene. Denne ene decibelen i bassen er for øvrig i tråd med Dolbys anbefaling i bassen (4).
Etter denne gjennomgangen av to ofte brukte illustrasjoner fra B&K og Toole kan følgende spørsmål reises: Begynner fokus på preferansekurver og hifi-entusiasters i gal ende? Settes kjerra foran hesten? Så å si hele kurvehelningen i de to eksemplene fra B&K og Tooles predikerte romkurve ovenfor skjer i det området hvor det er kontroversielt å bruke en såkalt
target eller målkurve for å tvinge høyttalers romrespons inn på et på forhånd fastsatt spor. Til sammenlikning er det ingen eller en svært liten helning å spore i den delen av kurven hvor det er mindre kontroversielt å bruke EQ. La meg gjøre et forsøk på oppsummering basert på B&K og Tooles predikerte romkurve:
(a) Hold romkurven så flat og jevn som mulig i frekvensområdet under ca. 200 Hz ved bruk av akustisk, analog eller digital EQ.
(b) La rommets akustikk og lytteposisjonens avstand fra høyttalerne bestemme romkurvens forløp over ca. 200 Hz. Bruk av EQ på en anekoisk flat høyttaler over ca. 200 Hz for å glatte kurven bør skje selektivt basert på forskningsbaserte (fysikk, akustikk, psykoakustikk) innsikter.
Hvis vi vurderer de to punktene (a) og (b) ovenfor opp mot praksis på HFS (1), virker det som om de fleste avviker fra punkt (a). Med Toole (3) i bakhodet kan man reise spørsmålet om HFS-kurven ligger tettere opp mot det Toole omtaler som «
untrained listeners» (et poeng som implisitt ble behandlet av Børja da han i sin tid beskrev selvutnevnte «eksperter» innenfor hifi [7]). Det er imidlertid uvisst om HFS-praksis avviker fra punkt (b), og om fallet på 2 dB fra 200 Hz til 15 kHz skyldes rom og avstand fra høyttalerne, eller om dette fallet skyldes det jeg kaller en prokrustesseng (hvor romkurven tvinges inn på et forhåndssatt spor der hvor det er kontroversielt med EQ) - eller om fallet skyldes innebygde frekvensresponsfeil i høyttalerne. Hva som forårsaker HFS-kurvens fall fra 200 Hz og oppover i frekvens kan kanskje kartlegges nærmere?
Punkt (a) og (b) ovenfor er for øvrig interessante å vurdere opp mot Ljungbergs (5) foreslåtte romkurve i artikkelen fra 1969 (kurven ble først foreslått i 1967), som han beskrev slik:
«…what finally evolved, over a period of several months, was a tolerance area as in Fig. 16, flat from 30 up to 250 Hz, falling off at a rate of 1.5 dB/octave above that, and with a width of 4 dB all the way».
LJUNGBERGS FIGUR 16 (ROMKURVE FRA 1967)
Ljungberg-kurven fra 1967 er - i likhet med B&K fra 1974 og Tooles nyere predikerte romkurve - flat i bassen (se 0 dB-linjen). Ljungbergs 56 år gamle kurver tolererer et avvik på 2 dB over den flate 0 dB-normkurven i bassen (4 dB hvis man tøyer toleransegrensene maksimalt, hvilket neppe er i tråd med intensjonen om standardiserte toleranser), hvilket betyr at både B&K og Tooles predikerte romkurve i bassen legger seg innenfor Ljunbergs forslag fra 1967. Ljungberg-kurvens forløp høyere i frekvens enn 250 Hz må for øvrig vurderes opp mot hensikten med kurven: Den skal passe i mye større rom enn stuer og produksjonsrom som er designet for kritisk lytting til avspilt musikk. Det er et betimelig spørsmål om slike kurver - høyere i frekvens enn ca. 200-250 Hz (Schroeder) - bør avløses av en anbefaling om å la rommets akustikk og avstand fra høyttalerne bestemme kurvens helning.
Det er interessant å merke seg at punktene (a) og (b) ovenfor i praksis betyr at man vil dempe en del av de verste irregularitetene i de lavere frekvensene og skru ned bassen for å gjøre kurven flat. Det kan resultere i at lyden på en del gamle innspillinger - et tema som ble behandlet av Børja i artikkelen «
How to Fool the Ear and Make Bad Recordings» (6) - oppleves som om det mangler bass, eventuelt har for mye energi høyere opp i frekvens (
hvilket er to sider av samme sak). Børja omtalte fenomenet som «
mirror image», hvor lydfolk kompenserer for irregulariterer i lyden (som følge av rom, elektronikk og høyttalere) gjennom EQ i programmaterialet.
Flat bass under 200-250 Hz vil imidlertid ikke merkes hvis programmaterialet ble produsert på denne måten (demping av irregulariterer i bassen for å oppnå en flat basskurve i rommet) - det vil si at Tooles circle of consusion blir eliminert.
Igjen står vi overfor forskjellen mellom produksjon og konsum: Skal produsentene forbli slaver av gammel praksis («
fool the ear…and bad recordings…mirror image»), eller skal de ta i bruk ny teknologi for å realisere nøytralitetsidealet om en helt flat kurve fra a til å? Konsumenter trenger naturligvis ikke bry seg om dette, og følger bare sine egne lyster for nyttemaksimering.
REFERANSER
(1) Bassfreakene krever i snitt en helning på 5 dB, dvs. «5dB fall fra 70-200hz», ifølge
@Kalle Klovn og dataene han har samlet inn blant HFS-medlemmene (
https://www.hifisentralen.no/forume...essige-preferanser.107212/page-3#post-3827416)
(2) Relevant loudspeaker tests in studios in Hi-Fi dealers' demo rooms in the home etc. :
https://www.bksv.com/media/doc/17-197.pdf
(3) The Measurement and Calibration of Sound Reproducing Systems:
https://www.aes.org/e-lib/browse.cfm?elib=17839
(4) Dolby Atmos Music Room Configuration:
https://dolby.my.salesforce.com/sfc...V/YHgXgrJVKAcelcXkD.DnlRUBZU1CqEMGDKweLRpuu98
(5) Standardized Sound Reproduction in Cinemas and Control Rooms:
https://ieeexplore.ieee.org/document/7226914
(6) How to Fool the Ear and Make Bad Recordings:
https://www.aes.org/e-lib/browse.cfm?elib=3354
(7) Børja: «Bare den som har stadig kontakt med levende musikk og lydopptaksteknikk, som vet hvordan fiolinen låt på det stedet der mikrofonen sto, og som siden har spilt av opptaket på et anlegg han kjenner karakteristikken for har noe som helst grunnlag for å kunne si noe som nærmer seg fornuft om disse tingene». Lenke:
https://www.hifisentralen.no/forumet/attachments/1672665754151-png.881363/