Ingen tvil om at det finnes masse godt utdannede mennesker i departementene. Disse "deptene" lider vel i like stor grad som resten av samfunnet av "Mastersyke", så man bør vel greit kunne gå ut fra at det er mange med mastergrad ansatt på slike plasser også. Men gjør
en master nødvendigvis at man "ser" problemene som plebeierne ute i samfunnet, de utenfor "The Ivory Tower", sliter med? Jeg tviler litt.
Det største problemet, tror jeg, er at det har blitt en avgrunn mellom "den jevne mann og kvinne, i landet og de som sitter på toppen og spiser høye smørbrød. Det finnes masse eksempler. "Makta" sitter trygt og godt plassert i Oslo, eller i allefall greit innafor en eller annen RING. Når man da kommer med skatt på muligheten for å kunne parkere bilen utenfor jobben fordi man SKAL reise kollektivt så vet man faktisk ikke at ikke hele landet ser ut som Oslogryta! Jo det finnes plasser der man kan bruke buss eller bane til jobben, men det gjelder faktisk ikke hele landet! Det er heller ikke i hele landet det går an å sykle til jobben, ei heller går det buss over alt. Så den "one size fits all" som Brimi kritiserer forstår jeg godt at han kritiserer. Kombinasjonen av høy utdannelse som gir et Erasmus Montanus kompleks der man ser ned på den "uvitende" almuen og den totale uvitenhet om at man faktisk ikke kjenner geografi og værforhold utenfor egen komfortsone er faktisk talt ikke spesiellt vakker. Og jeg har selv følt dette på kroppen, og det var et sjokk!
En gang midt på 70 tallet måtte jeg begynne å tenke på å forsørge meg selv. Jeg søkte med stor frimodighet jobb som "AFIS" (enkelt sagt "Flygeleder" på kortbaneplass ) rundt om i det ganske land. Var med flysertefikat faktisk greit kvalifisert. Mitt lille problem var at jeg ikke hadde bil så jeg søkte i prioritert rekkefølge de plassene der det var kortest avstand mellom bebyggelsen og flyplassen. På en måte logisk, ikke? Fikk ansettelse i Berlevåg. Ante ingen ting om stedet, men var jo rimelig fornøyd med å ha fått jobb på første forsøk. Ble sendt til Ørlandet på kurs for å lære fagets hemmeligheter. Halveis ute i kurset ringer han som jobbet der og spurte når jeg kom. Han skulle reise til Luxembourg for å bli "ordentlig flygeleder" på stor flyplass når jeg kom nordover og var selvsagt interessert i å vite når han kunne planlegge sin avgang. Vel svarte jeg, kurset må jo bli ferdig og så må jeg inn til Trondheim for å pakke en koffert eller to og kjøpe meg flybilletter. Det ble stille i telfonen en stund før han spurte: "Hvordan skal du få bilen din nordover da?" "Har ikke bil" svarte jeg. "Men, men hvordan skal du komme deg på jobb da??" "Ta bussen" svarte jeg. Og jeg har aldri i mitt syndige liv hørt en så rå latter som den han satte opp. Da han var ferdig med å le sa han de bevingede ord, "Det går ikke buss i Berlevåg." Da ble jeg taus! "Får sykle eller gå" sa jeg spakt. "Glem det" var svaret, "det er ikke mange dagene i et år du kan gjøre det!" Men da var jeg på offansiven igjen og sa kjekkt: "Da må jeg vel kjøpe meg en bil da" Trodde stikket var inne, helt til han aldri så uskyldig spurte, "Hvordan skal du få bilen hit da?" "Kjøre" svarte jeg. Han sa ikke "Hah" men han mente det nok og drepte alle mine illusjoner med følgende: "Veien er vinterstengt!" ( Dette var i januar ) DA begynte jeg å lure på hva i Himmelens navn jeg hadde rotet meg borti???? Det løste seg med Hurtigruta som fraktet både meg bilen og masse pikkpakk nordover.
Men det bare viser hvor lite vi kjenner dette langstrakte landet. Etter et liv i Trondheim med buss og trikk og klima der man kunne sykle til skolen store deler av året var det ikke i mine tanker at dette ikke var like lett i Kyst Finnmark. Dette er grunnen til at jeg lenge har misjonert for at alle som skal begynne i jobb i et departement eller direktorat skal ha minst et pliktår i Finnmark før de får lov til å begynne å bestemme over oss som bor her. Master eller ei, alt for mange av dem har rett og slett ikke peiling.
Da askeskyene herjet som verst ble det sendt oppover ganske mange ambulansebiler til Finnmark og Troms fordi vi ikke kunne bruke ambulansefly. Felles for alle disse sjåførene var etter første tur mellom sykehusene i Kirkenes og Hammerfest eller Tromsø var å utbryte:
"FY FAN FOR NOEN AVSTANDER DERE HAR!" De hadde jo sett kart og lest kilometrene, men det var ikke før de satt der og kjørte at de virkelig forsto.
Så saken er dessverre at vi styres av akademikere som ikke har peiling!