Det er ikke så viktig om man har 1-2 eller 6 dB fall i in-rom responsen. Det bør nok helle mot det flatere hvis man liker å spille høyt, pga Fletcher-Manson effekter. Men for god timbre-gjengivelse er antall dB fall lite relevant. Så jeg synes du bommer ift det viktigste her. Det viktigste er fravær av betoninger og maskeringer .. ujevn respons. Hvis du hadde eksperimentert litt med dette selv tror jeg du ville blitt overrasket over hvor lite en global tilt på pluss minus 2-3 dB påvirker lyden …. Pg hvor mye lokale avvik på så lite som 1dB kan farge lyden.Hvis du hadde snakket med Toole tipper jeg han hadde sagt noe sånt som at «jeg traff en person som holder på med avansert DSP. Han rettet sterk kritikk mot min egen posisjon, men formulerte den som en mening og i beste fall en arbeidshypotese for videre arbeid»…
Men når det gjelder temaet i denne tråden, FR i rommet, så virker det som om både standardene, Toole og du er omtrent samstemte.
Standardene er som kjent vide, selv om Lm er en flat strek. Beste praktisering av standarden (ingen eq over ca. 500 Hz) glr en relativt flat kurve over hele linja, mens Toole vil ha 1-2 dB ekstra mer energi i bunnen. Du står vel ganske nærme Toole sånn sett?
Fordelen med standarden er at den kan brukes til kalibrering. Samme med Toole hvis han mener at 1-2 dB ekstra er target (helning) i bassen. Men hva tenker du om kalibrering? Hva skal referansen være for at man kan utføre kalibrering og ikke ende opp med en glorifisert tonekontroll og et ekstra lag med circle of confusion?
Jeg har forøvrig inntrykk av at «circle of confusion» var på sitt verste i en periode da visse monitorer med svært ujevn frekvensrespons var utbredt i bransjen … og det ble hevdet at lydingeniørene kunne lytte «igjennom» monitorer, rom og hvem vet hva. Feks bassen i originale Doors innspillinger har et betydelig forbedringspotensial,
Videre, så mener jeg at det ligger kun en ideologisk begrunnelse bak å ikke korrigere over 500Hz. Jeg har sett noen ytterst få eksempler der høyttalerne er praktisk talt ferdigkorrigert over 500 Hz, men da gjør en god fullrange korreksjon lite fra eller til. Som regel er det rom for forbedringer, enten det skyldes rom eller høyttaler,
En helt annen sak er at de kjedeligste høyttalerne og elementene ble lagd i en epoke på 80-tallet der flat frekvens ble vektlagt framfor dynamikk. Det er mye bedre å lage elementer som har best mulig dynamiske egenskaper (og drite i flat frekvensrespons) / og så bruke DSP til å flate det hele ut. Så jeg tenker at bra ekkofri frekvensrespons burde være langt nede på lista over designprioroteter.
Min filosofi er ganske enkel. Det handler om best mulig lyd der lytterne er. Reglene for god høyttalerdesign gjelder fortsatt, men delefilter og voicing blir best om det gjøres fra lytteposisjon.
F.eks Genelec ville vært målbart bedre i lytteposisjon uten den ekkofrie dsp-en. Fase/tidskorreksjonen er ikke perfekt. Den har målbar pre-ringing på et signifikant høyt nivå … kanskje ikke så høyt at det er hørbart om man holder fingrene fra fatet, men jeg tror det høres om man spiller «feil» musikk. Denne korreksjonen skaper uansett komplikasjoner når man korrigerer i sweet spot som gjør at den måler dårligere enn mindre «sofistikerte» høyttalere. Det beste er by far DIY veien der man makser på kabinetter og elementer og overall design, og så bruker Audiolense eller tilsvarende til både deling og korreksjon basert på sweet spot målinger. I Norge er det mange eiere av sinnssykt rå anlegg som har gjort dette, og resultatene har tålt tidens tann. Utenfor Norge er det mange som har digitalisert påkostede høyttalere ved å bypasse delefiltrene og kjøre en korreksjon per element, akkurat som diy-rene i Norge gjør … og det gir alltid en markant forbedring.