Tidligere tenkte jeg at svart vinyl var renest, og derfor hadde best lyd. Jeg har imidlertid hørt at også den svarte er farget svart, så da er det kanskje ikke noe poeng?
Noen som vet dette sikkert?
Hermanos Gutierrez; El Bueno y El Malo.
Ei av platene innkjøpt i sommer.
Har "lest" det samme mange ganger. Det er blevet "fortalt på nettet" flere ganger, at den beste lyden
skulle være "Clear vinyl". Om dette passer, vet jeg ikke. De klare vinylene jeg har, feiler ihvertfald
ingenting
Svart vinyl består av PVC pellets og karbon, derav fargen. Karbon gjør vinylen en tanke ledende og mindre utsatt for statisk elektrisitet enn det som ellers ville vært tilfelle. I tillegg gir den kanskje/muligens/trolig vinylen noe større strukturell styrke og større slitestyrke.
@Morten S
Nå er det bare Ravel og Debussy som er tilgjengelig fra DG. De to andre er utsolgt.
Men du kan prøve prestomusic.com. Kanskje de har alle 3. Det er uansett billigere å handle derfra.
Discogs har albummet definert med music style P.Funk. Det er fredann' og en vet aldri om det er verb eller substantiv som blomstrer på hjernebarken når man spiller en plate med P.Funk musikk.
Fruen har vært hjemme i Totenvika et par dager og tok med seg postkassens innhold opp på hytta igjen. «og du som ikke skulle bestille noe i ferien!».
Nei, dette bestilte jeg før ferien kjære!
Tror det kan være litt blanda drops. Hørt rykter om at de ikke har funnet master til "III", men mulig den er dukket opp og at det er grunnen til at de nå lager en boks.
Siste jeg hadde med hjem var Løsrivelse, siste jeg betalte for var Jokkeboksen. Audiofil eller ikke? Audiofil og ikke? I alle fall en del som er midt i vår audiofile subkultur, og en som er hakket mer perifer....
Jeg kan forresten aldri i verden tenke meg at den boksen kommer til oss uten å ha vært innom det digitale domenet.
Første platekjøp i september ble handlet hos min mangeårige favorittleverandør av glitrende vinylgull, med andre ord kjøpt hos Big Dipper ( i den grad sort pvc kan sies å glitre?). Bluesbreaker tar i toppen av denne siden opp spørsmålet om sort kontra farget vinyl, og jeg skal kommentere litt rundt dette da hele 3 av kvartetten under kom i fargesprakende bekledning og en tittel kom i en gammeldags, kjedelig og effektiv Mike Tyson sort. Selvsagt vanskelig å sammenligne lyden på plater fra så forskjellige sjangre, med rimelig forskjellig lydbilde (opptak og mastering) og ikke samme tittel i motsatt farget/sort versjon å direkte sammenligne med. Stone utgivelsen kom i en orange splatterversjon, Sohn i samme rødfarge som hånden på coveret, Kayas siste i en gråutblannet okergul og Orville kom i ringen med sin helt sorte bekledning. Igjen opplever jeg at pressingene i farget vinyl oftere kommer med knepp, skraping og noe dynamisk redusert lyd. Verst var den røde vinylen på Sohns «Trust», som jeg gjennom dårlig pressing hører at har topplyd, men som rett og slett ødelegges av dårlig gravering av riller i rødfarget vinyl. Stoneplaten mener jeg bestemt ville hatt bedre lyd om den kom i enkelt sort bekledning, da denne fargeklatten av et vinylfyrverkeri høres ut som den kveler dynamikken i musikken. Kaya platen låter derimot så godt at jeg ikke tør påstå og hovere om at den nødvendigvis ville hatt bedre lyd om vinylen hadde vært sort. Fargerike Peck som hadde valgt fargerikt cover og sort plate er den som kommer best ut med vinylkvaliteten her, ikke et knepp å høre og dynamikk slik jeg forventer at det bør være fra er vinylplate. Jeg velger alltid sort om det er flere vinylfarger og velge mellom på en gitt tittel, men det betyr ikke annet enn at det er mitt personlige svar på Bluesbreakers spørsmål ut i natten. Så til musikken....
Life is strange er som vanlig fra søskenparet Stone en god blanding av folk og indie-musikk. Selv om dette er et soundtrack album, er det ved gjennomlytting som et hvilket som helst album fra brother & sister Stone. Harmonisk, stillferdig, vakkert og rimelig rett frem musikalsk sett. Disse to synger som vanlig fantastisk flott sammen, og de lar hverande skinne i sang-soloene som kommer som perler på en snor gjennom albumets to sider.
Vår egen (norsk-amerikanske) fotomodell, skuespiller, musiker, sanger og kunstner Okay Kaya er neste ut. Hennes siste album SAP, som ganske sikkert ikke er viet mye fokus på et tysk dominant ERP system, klarer for første gang å kombinere Kayas mange og sprikende tankerekker med musikk som helt fyller ut tankegodset. Litt mer struktur i musikken, kombinert med et litt mer fyldig lydbilde legger et varmt og velgjørende ullteppe rundt de ord som kommer strømmende gjennom leppene til madam Okay. Tror også at valget om å bruke litt flere musikere bidrar positivt på å få hennes tredje album til å virke litt mer helhetlig og støpt, selvsagt på bekostning av de ofte overraskende og sprikende tonene som kom svevende ut på de to foregående.
Den britiske produsenten Toph Taylor har tidligere sittet mye ensom med sin laptop, elektroniske duppedingser og velutrustede studioer og skapt litt navlebeskuende elektronisk musikk. Han har som Okay Kaya denne gangen valgt å ha litt flere med på på laget, og et ensemble er med på å skape det mest positive og varme albumet som hittil har kommet ut fra Sohns katalog. Det er vakker og fint som bare det, og jeg er glad han har tatt denne vrien her, for ikke bare å lage another Sohn album i samme stil som de foregående. Liker du en mutant av Cocteau Twins og James Blake liker du den siste ut fra fra Sohns snekkerbod. Personlig liker jeg de to første litt mer innadvendte og personlige ett lite hakk bedre, men dette er uansett et meget meget godt kjøp hvis man bare liker god musikk. Jeg har nevnt over at denne blodrøde limiterte versjonen er katastrofalt dårlig med hensyn til kvalitet på selve pressingen, og jeg bytter den straks Dipper kan skaffe den i sort ubesudlet vinyl.
Den noe eksentriske Orville Peck rir inn i Nashville på sin pony og skaper bølger i countryens hovedstad og nervesystem. Der andre country-karer synger om piker, hester, vin og sang, synger homofile Peck om gutter, ponyer, vin og sang. For meg er dette countryens redningsmann som bringer en dose Lloyd Cole, en dose sommerlig Wham, to doser Presley og et kryddermål av mørkemann Nick Cave inn i hestegutt-musikkens verden. Jeg liker ikke å innrømme og seterrømme at jeg liker country, men om dette er country liker jeg country. Simple as(s) that!
Rett hjem ringte på døren i går og leverte følgende trio:
Big Thief er en kvartett, men det er vel få som bestrider at hjernen og den største drivkraften er frontkvinne, sanger og låtskriver Adrianne Lenker. Deres siste langspillplate kom vel ut tilbake i 2021. Hvorfor jeg ikke har klart å å somle meg til å få denne i hus før nå er noe jeg bare blir svar skyldig på. Dette er vel gjengens mest folky utgivelse så lang, og fortsetter de videre inn på dette sporet kan de gi selveste Orville Peck konkuranse i min personlige kåring av beste country act.
Fra jazzens verden har jeg hentet inn Fire! Orchestras gedigne trippelalbum «echoes». Fire! Orchestra er en eksponsiell større og mer kompleks strukturert versjon av Fire!, Nordens eksperimentelle super trio bestående av Mats Gustafsson (sax), Johan Berthling (bass) og Andreas Werlin (trommer). Det brenner musikalsk av disse gutta når de er en trio, men de får til det underlige når de fyller på med ekstra-mannskaper at det hele blir mer strukturert og homogent inne i det eksperimentelle lydbilde som skapes der og da. De har vel i tidligere versjoner av orkesteret vært rundt et dusin, men denne gangen er det hele 43 ulike musikere med på utgivelsen. Det hele mikset av selveste Jim O’Rourke, og som sedvanlig utgitt på kvalitetsbæreren Rune Grammofon. Hvilke andre band med god blanding av psychedelic rock og avant-garde jazz gjør egentlig dette noe bedre?!
Sist, og ikke minst (og som flere av de siste bidragene i tråden her) fikk jeg endelig mesterverket «Løsrivelse» på vinyl. Et av de beste norske album gjennom tidene, og selv om Kari her blir formidler av ordene til Munch og musikken til Bjørnstad har hun knapt utlevert seg selv noe mer eller bedre på noen sine helt egne plater. Jeg hadde høye forventninger til denne, og alle forventningene ble innfridd. Gråt som sist jeg hørte «Syk pike» på CD, mer enn en liten tåre her jeg satt inne i stuen lett skjermet fra kveldsluften ute ved fjorden ikke langt fra der malermesteren og tekstforfatteren tidligere herjet som verst. Marius og de andre medmusikantene bidrar med magi sammen Karis stemme. Jeg har ikke stemme til å si noe mer om dette...
Takk for respons på mitt spørsmål vedr farga kontra svart vinyl.
Min foreløpige konklusjon ut fra egne erfaringer, hva jeg har lest, og svarene her,-er at hvis jeg ønsker best mulig lyd fra platene, så er det beste å gå for svart vinyl.
Som det blir sagt her, så er det alltid den svarte som er best eller like god. Aldri omvendt.
Jentungen insisterte på at eg måtte høyra “Vampire Empire” i sumar. Den likte eg godt, særleg vokalen. Så høyrde vi plata frå 2021, og var vel samde om at den var litt nedtur. Men absolutt eit interessant band.
Takk for respons på mitt spørsmål vedr farga kontra svart vinyl.
Min foreløpige konklusjon ut fra egne erfaringer, hva jeg har lest, og svarene her,-er at hvis jeg ønsker best mulig lyd fra platene, så er det beste å gå for svart vinyl.
Som det blir sagt her, så er det alltid den svarte som er best eller like god. Aldri omvendt.
Rask handlelabb betyr vel kamuflasjeoppførsel i nærmiljøet! Hentelapper og hylleplass, kontra kone og stressflass.
Tror jeg gir faaen som ellers, musikken kan nytes mer enn kona eller
…… .?
bidra.no
