Den Første Nordmann
av
Odd Børretzen
[Teksten er fra Det norske folks bedrøvelige liv og historie, 1968.]
Vår historie begynte for omtrent 10 000 år siden. Da begynte istiden å smelte, og da tok Den Første Nordmann familien med, fulgte den smeltende isbreen nordover, og vi var i gang.
Og allerede på dette punkt er det at vi, hans etterkommere, blir sittende og se melankolsk ut over skrivemaskinen og tenkte over hva som kunne ha hendt oss, hans etterkommere, hvis han altså ikke hadde funnet på det der. Hvis han hadde begynt med noe helt annet. Holdt seg på kontinentet hvor han kom fra. Begynt med druer i skråningene. Kansje oppdaget kruttet eller vinkelens tredeling. Eller, hvis det var så at han skulle vandre, vandret sørover og kansje medvirket til Roms Nedgang og Fall.
La oss prøve å danne oss et bilde av Den Første Nordmann. Det er gjort forbausende få alvorlige forsøk på å skape et bilde av ham. I mange historiske verk nevnes han ikke.
Nei vel, vi vet ikke hvordan han så ut. Vi vet ikke hva han het. Men vi vet temmelig mye om ham. Om hans intelligens, hans følelsliv, hans status i stammen. La oss se litt på situasjonen som den var like før han tok sin berømte og skjebnesvangre beslutning:
Skandinavia var dekket av et opptil flere hundre meter tykt islag. Den Første Nordmann levde med sin stamme sitt harde liv ved iskanten et sted s&oslah;r for Jylland. I kaldgufsen fra breen gikk han i en slags ubestemt tåke av snue og melankoli.
Langsomt begynte breen å smelte og røre på seg og trekke seg mumlende nordover, og det begynner å bli et slags levelig klima på Den Første Nordmanns hjemsted.
Hva gjør nå Den Første Nordmann?
Hva skulle man tro at han ville gjøre?
Man skulle tro at han ville vende ansiktet ekstatisk mot solen, som han ikke har sett for skodde og frostrøyk på 200 000 år.
Man skulle tro at han ville takke gudene som endelig har gitt ham og hans gode tider og høytørk og en mulighet til å legge seg nedpå i sørhellingen på en bar flekk og la de velsignede stråler varme opp saftene.
Man skulle tro at han ville sette seg ned blant de første prestekravene, følge den første sommerfugl med store øyne.
Eller sette seg med ryggen støttet mot det første blomstrende epletre og gi seg til å tenke kloke og langsomme tanker om Meningen Med Livet og forfatte noen kloke fynord og ordspråk, som for eksempel Dovenskap er roten til alt ondt, Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli, Dans skal være en glede og ingen kjønnsakt, All makt skal samles i denne sal, eller Intet menneske er en øy.
Eller
| man kunne vente at han skulle sette seg ned å dikte et | |
en
munn
i
skje
sølv
en
med | | lite
dikt
om
solen,
for |
| sukker av monument et ,messingtuba en er Solen eksempel: | |
Eller noe liknende, nå, når han har muligheten og all ting er ugjort.
Men nei. Som kjent. Det gjør ikke Den Første Nordmann. Dette, derimot, gjør Den Første Nordmann:
Så snart Den Første Nordmann merker at tingene ikke lenger er hva de var -- forandring, noe har hendt, hva har hendt? -- så sorterer han sammen sine barn og sine kvinner og raver forvirret i vei, desperat og fortvilet, på jakt etter isen. Hvor ble det av isen? ISEN! På jakt etter kjente forhold.
Og iskanten foran og Den Første Nordmann etter. Vassende og snublende i snøslapset, slik kom han hit. Til det ytterste land. Til Norge.
Velkommen!
Jamen hvordan kan et voksent menneske finne på slikt? Var Den Første Nordmann rett og slett litt dum? Det er all mulig grunn til å tro det. Så vi vet ganske mye om ham: Han var sin stammes tulling. Han var den fjollete utbryter som tumlet ut i mørket mens resten av stammen løftet seg opp på albuen og så forbauset etter ham før de så forbauset på hveranrde og la seg ned igjen i gresset.
Og selv om vi ikke vet hvordan han så ut, sånn nøyaktig, så ser vi ham daglig på gaten. Det er bare å kikke i badespeilet, så står Den Første Nordmann der og sertvilende på oss. Han har overlevd i oss alle. Han dukker for eksempel frem hver vår på Oslo østbanestasjon og rundt der.
Hør her:
Fra slutten av september legger som kjent Vinteren seg som et likklede over oss og over landet. Alt dør. Vinden hyler. Kulden gnager med blødende tenner i hushjørnene. Vi går rundt med hvite ansikter, stivnet i onde grimaser og ser blindt på hverandre i fotgjengerfeltene. Kjemper oss igjennom, kjemper, kjemper, sleper oss frem uten annen tanke enn å overleve, betale brenselsregningen og se enda en vår, og vi kjenner den lille død vokse inne i oss. Fylt av en melankoli som om det bodde et lite barn i oss som aldri kan holde opp å hulke.
Isflakene damper ved utstikker B.
Så kommer mars måned.
Som ved et under kommer mars måned enda en gang. Og Livet kjemper seg frem og opp gjennom seks måneder gammel snø. Skitten snø, gulflekket av gammelt, grøtfrosset appelsinskall og hundeurin. Det renner klukkende bekker på Karl Johan. Glade takras sperrer fortauene i Akersgaten. Chat Noirs vårrevy har premiere og viser seg å være ikke dårligere enn fjorårets, og ubestemmelige gamle kravler frem fra under steinene. De unge bjerketrærne i Dronningparken sløres av grønt.
Det er vår.
Hva gjør vi, Den Første Nordmanns barn, når våren flommer innover oss som et symfonisk fossefall?
Tar vi på osskulørte klær og tofargede sko med tynne såler? Griper vi hverandres hender og danser en jublende dans rundt ordfører Bull? Knyter vi kranser av de første hestehov og spiller på fløyte i Tøyenparken?
De vet selv hva vi gjør.
Vi, Den Første Nordmanns barn, tar på oss fettlærstøvler og anorakk med hette, helsetrøye, ryggsekk og skareklister og fire flasker Golden Cock gin, og sitter i fire timer på toget til Tonsåsen, hvor vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.
Så la oss i hvert fall ikke forundre oss over at det gikk som det gikk.
For 10 000 år siden.
På en solvarm, ennå dampende slette, da Den Første Nordmann ble den første nordmann, rullet med øynene og påbegynte
Det Norske Folks Bedrøvelige Liv og Historie.
[© 1968 Odd Børretzen,]