Oppdaget at refrenget på Coolio, Gangstas Paradise er mistenkelig likt Pilgrim på Sweet Freedom. Koringen er veldig likt synthen til Ken H. Stevie Wonder står bak låta til Coolio. Er han kjent for å stjele fra andre?
Godt jeg så denne tråd, minnede meg på hvor meget jeg lyttede på Sweet Freedom og Magicians Birthday i en periode på syttitallet. Må høre dem igjen i aften. Har dem sannsynligvis ennå.
Jeg har ennå min 49 år gamle billett fra Uriah Heep i Bergen (kostet 30 kr, tilsvarer vel 300-400 kr i dag) og her er min historie om en fantastisk flott låt som Uriah Heep vel aldri spilte live.( For de som vil lese videre
)
Jeg må bare innrømme det : Jeg var utrolig glad i de 5- 6 første albumene til Uriah Heep. Disse fikk mye spilletid på platespilleren. I 70´talls bandet mitt Foggie spilte vi også flere Heep låter og jeg fikk også sett dem live 2 ganger på 70´tallet, i Oslo og Bergen.
Fra disse første 6 albumene er det selvfølgelig mange klassikere, men for meg er det spesielt en låt som fremdeles gir meg «gåsehud», og ikke minst et stort smil om munnen.
Fra albumet "Salisbury" innspilt i London i oktober/november 1970 og utgitt i 1971 er det den nesten 17 minutter lange tittellåten Salisbury som står ut for meg. Låtene til dette albumet er stort sett skrevet og øvd inn på puben «Fox and Hounds» i Chiswick, London sammen med inntak av mange sene halvlitere med øl. På dette albumet er det Keith Barker på trommer og ikke minst super bassisten Paul Newton i tillegg til Mick Box, David Byron og Ken Hensley.
Selve låten Salisbury er spilt inn live i Lansdowne Studio, London med 22 stk stryk og blås fra symfoniorkester. Her stiller Mick Box opp sin Marshall rigg hvor volum står på 10 og plugger inn sin svarte Gibson Les Paul. Paul Newton på bass viser spesielt her utover i låten at han har mer en en fot i jazzen. Etter litt over 11 minutter ute i låten kommer det som jeg aldri blir lei av å høre og Mick Box har selv fortalt dette. 22 utdannede musikere med synfonibakgrunn sitter med hodetelefoner som monitor når Mick trykker ned sin wah-wah pedal (en kan tydelig høre dette klikket på plata) og trør til med sin flotte konstruerte wah-wah solo på full guffe. Dette fører til at musikerene i symfoniorkesteret river av seg hodetelefonene av lydsjokket i monitor…ha ha ha…dette skulle vi hatt på film.
Bilde fra 1975 "Foggie" som hadde mye Uriah Heep på repertoaret. Undertegnede (lead gitar) helt til høyre.
Uriah Heep, Barclay James Harvest, Pink Floyd er jo rene morsmelken for proginteresserte. Uriah Heep holder vel nesten rekorden for antall forskjellige medlemmer som har vært innom. Salisbury platecover er inne blandt de ti beste som er laget. Den sorte Live-skiva spilles ennå. Synd at Ken Hensley og Mick Box var såpass utpå kjøret på 70-tallet at det bled problematisk. Kvalitet går aldri av mote.
Uriah Heep hadde en sound som fanget og fascinerte meg i tidlige år, lydbildet med Hensley sitt Hammondorgel, driven i Mick Box sine gitarsoloer og Byron sin stemme.
Og balladene som de fineste jentene også likte. Jeg finner nå, til min overraskelse, at jeg fremdeles kan synge med på Wise Man og The Easy Road.
De hadde identitet og utstråing som traff meg. Lydspor til min ungdom.
Ble inspirert nå - har ennå de 5 første på vinyl. Spilte på en Phillips Bambino på gutterommet. Syntes musikken var fantastisk. Salisbury og Magitian syntes jeg var de beste selvom Look at yourself var mest populær i guttegjengen.
Spiller Salisbury på Spotify nå og synes ikke det låter verst. Remastret riktignok, men hvem bryr seg. Jeg digget jo dette på et Phillips Low Fi oppsett
Jeg syns ikke Uriah Heep låter så ille selv med moderne pickup. Av mine gamle plater er det kanskje Uriah Heep som får mest spilletid, sammen med Stones.
Nå bruker jeg Ortofon Cadenza Black, men i årenes løp har jeg hatt mye annet også, bl.a Cadenza Bronze, diverse Audio Technica, Dynavector xx2 MkII, Denon DL 103R m.m.
Innspirert av tråden her måtte jeg prøve Salisbury på store anlegget med DL103 Anniversiry og en remaster 180gr........
.åhhhhh fyttikatta........det var utrolig langt fra riktig combo.......skrikende, hardt tynt, metallisk og med lite bass.........så absolutt ikke riktig combo.........skal dobbeltsjekke med noen andre innspillinger av samme plate.
Uriah Heep, Slade, Deep Purple og Black Sabbath var de vi hørte på på ungdomsskolen. Ingen brydde seg om lyden dengang. Men ved gjenhør i dag er Heep dessverre innspilt med skikkelig grautlyd.