Kuriosum: Enten har jeg blingset fullstendig da jeg satte på nye PU-kabler, eller så Anna Diamond feilmerket på pinoutene. Hadde plutselig introen på Sara K. på høyre kanal, mens Lyra ga samme intro på venstre kanal. Det samme gjorde London Decca Reference. Begynte å bli litt svett. Sjekket med digitalversjonen, som også var venstrevridd. Resultatet ble en liten "nødoperasjon" på kjøkkenbordet.
Og nu går alt så meget bedre.
1) Mc Anna D er farlig god. Der hvor DV Te Kaitora Rua var litt basslett, vartet Mc Anna opp med heftig og dyp bass. Ytterst detaljert var den også, faktisk så detaljert at jeg måtte til med støvpenselen for å fjerne bittesmå mengder støv fra nålen flere ganger under avspillingen. Det låt plutselig litt matt med et ørlite drag av forvrengning, og da var det støv på nålen.....
2) I forhold til Decca Reference var det utrolig lite overflatestøy å høre fra Mc Anna. Lyra Parnassus hadde en tanke mer overflatestøy, men bare littegrann.
3) Alle tre PUer er dynamikkmestere. Tør ikke skille dem, selv om Lyra Parnassus har en tanke mindre heftig bass.
4) Decca Reference er fremdeles lydbildechampion her i gården, både på dybde og bredde.
Mvh