Nytt spørsmål fra min side:
Er det egentlig mest korrekt å ha en in room rett frekvenskurve, eller er dette egentlig en misforståelse av hvordan lyd skal være?
Bakgrunn: Spill inn en kjent stemme eller instrument i en anekoisk kammer, og mål ut frekvenskurven. Spill så inn samme stemme / instrument i egen stue. Vil det være likt? Hva er mest naturlig og korrekt? Jeg vil anta at vår hjerne overhodet ikke er ment å skulle motta et frekvenskompensert signal, snarere er vi ment å tolke kjente lyder in room, i sitt naturlige miljø, med alle sine refleksjoner og frekvensbølger. Derfor tror jeg det fjerner naturlighet å gå inn med DSP eller EQ for å justere seg fram til en flat frekvenskurve. Den beste måte å bedømme komponenter på, er å la dem spille upåvirket i et rom med fornuftig akustikk og etterklangstid.
I tillegg tror jeg nok dette med tidsomenet også er av stor viktighet, merk at vår følsomhet for akkurat dette er nødt til å være fantastisk finstilt, ettersom det er tidsdomenet som benyttes for å bestemme retning der lyder kommer fra. Ser du avstand mellom våre ører, og holder dette opp mot avstanden lyden kommer fra, viser det at vi har en ekstremt finstilt sans for timing.
Med andre ord: Jeg er ikke sikker på at flat frekvens bør gå på bekostning av timing, det kan medføre en fjerning av naturlig persepsjon, og heller fokusere på fenomen som gjør at lyden fremstår mindre naturtro.
Det er et stort tema i seg selv. For å begynne ett sted: Måten vi bedømmer retning på er ikke bare tidsdifferanse, men også nivåforskjell (hodet skygger det ene øret fra lyd fra motsatt side) og kamfiltrering i frekvensgangen. Man kan gi en stereoillusjon med plassering av virtuelle lydkilder mellom to høyttalere med nivåforskjell (pan pot), med tidsdifferanse, eller med en kombinasjon. Man kan skape en illusjon av vertikal plassering ved å manipulere frekvensgangen, både med en syntetisert kamfiltrering vs gulvrefleksjon og med transferfunksjoner som simulerer ørebrusken. Det siste er bare i frekvensdomenet. Det kan man lett observere selv f eks ved å tusle rundt i et bekmørkt rom og
høre avstanden til vegger og andre hindre.
en.wikipedia.org
en.wikipedia.org
Stort sett alle opptak har gått gjennom eq. Et uprosessert live-opptak låter sjelden naturlig. For gjengivelsen i rommet funker det heller dårlig å forsøke å invertere romresponsen. Mye av romakustikken er ikke minimum fase og lar seg helt enkelt ikke kansellere med eq fra to konvensjonelle høyttalere. Eksempel: kansellering fra frontvegg. Ved en eller annen frekvens kommer den reflekterte lyden fra veggen tilbake til lytteren i motfase med direktelyden og kansellerer denne. Lar seg ikke fikse i eq, siden eksakt det samme skjer uansett hvor mye man drar på. Så jeg bygde kardioide-høyttalere for å komme rundt det.
Omtrent det eneste i et noenlunde normalt hifi-anlegg som kan rote til timing i hørbar grad er en bassreflekshøyttaler som forsøker å lage for dyp bass fra en for liten kasse. Det blir «plasseringsvennlig», kanskje akseptabelt både for Hun Som Bestemmer Interiøret og han som leser brosjyrer og ser «-3 dB ved 28 Hz» - det må være saker!, men det straffer seg ved lav følsomhet og stor gruppeforsinkelse i bassen. Da snakker vi noen millisekunder forsinkelse av dype frekvenser, f eks 40-50 ms ved 30 Hz.
Husk også at tids- og frekvensdomenet er to sider av samme sak. Et avvik i frekvensgang
vil skape et tilsvarende avvik i fasegang, unntatt hvis det hele skjer digitalt i et FIR-filter med lineær fase. Fysikken bryr seg ikke om det skjer akustisk i høyttaler og rom, i analog elektronikk, eller i digitale IIR-filtre. Du kan ikke skille frekvens- og fasegang, dvs tids- og frekvensdomenet, uten å bruke nokså fancy signalprosessering (og da får du akausal pre-ringing i stedet).
Mennesker er heldigvis nokså lite følsomme for fase, noe du enkelt kan sjekke ved å flytte deg litt sidelengs i forhold til musikerne på en akustisk live-scene. Faseforholdet mellom lyd fra de forskjellige instrumentene vil bli et helt annet, men det vil låte ganske likt.
Det jeg har kommet til at fungerer best hos meg er å bruke eq og lignende korreksjon for å nulle ut stående bølger i bassen (tilnærmet minimum fase, så det lar seg gjøre), men bare bruke brede og grunne eq-pådrag over 2-300 Hz. Det er mer for å justere tonalitet enn å invertere noen romrespons. Det låter naturligst hvis lyden fra høyttalerne har omtrent samme klangfarge som levende musikere ville fått ved å opptre i samme rom. Dessuten er det viktig at spredningsmønsteret fra høyttalerne er nokså konstant med frekvens, slik at reflektert lyd og romklang ikke har en helt annen klangfarge enn direktelyden.