Bombenes etikk
Av filosof Oda E. W. Tvedt
(Fra Klassekampen)
Å ta livet av uskyldige er alltid drap». Dette skriver G.E.M. Anscombe i sin krasse kritikk da universitetet i Oxford tildelte Henry Truman et æresprofessorat. Mannen som var ansvarlig for å ha sluppet to atombomber over Japans befolkning i 1945, og som til sammen som drepte rundt 350.000 sivile. Men skånte ikke Truman slik enda flere sivile ved å avslutte krigen? Det vil vi neppe bli enige om noen gang. Men diskusjonen som Anscombe reiste, kan være med å kaste lys over dagens situasjon på Gazastripen.
Staten Israel har riktignok ikke sluppet noen atombombe, men de har latt 18.000 tonn eksplosiver regne ned på et område tettpakket med sivile, på de tre ukene hevnoffensiven har vart, ifølge aa.com, den tyrkiske nyhetskringkasteren. Det tilsvarer 1,5 ganger ildkraften av bomben som amerikanerne lot falle over Hiroshima. Euro-med Monitor har høyere tall: De mener Israel har sluppet mer enn 25.000 tonn eksplosiver over Gaza, altså to ganger atombomben. Allerede etter en uke hadde Israel sluppet 6000 bomber på Gaza, noe som langt overgår det antallet USA lot falle i løpet av noen gitt måned i løpet av deres krigføring mot ISIS.
Hvordan rettferdiggjør Israel sitt voldsomme angrep og har de egentlig legitimitet? To argument har vært sentrale fra offisielt hold i Israel: Det ene er at stater har rett til selvforsvar. Det andre er at Hamas’ bruker sivile som skjold. Hvor langt retten til selvforsvar strekker seg skal jeg ikke diskutere i noen særlig grad her. Det er «sivile-som-skjold» argumentet jeg skal gå inn i.
Når Israel sier at de ikke ønsker å ramme sivile, men ikke har noe valg fordi Hamas’ bruker sivile som skjold, oppnår de selvsagt effektivt å legge skylden på Hamas. Det er et retorisk grep som tilsynelatende moralsk frikjenner Israel for drap. Men gitt at det er tilfellet at Hamas gjemmer seg bak sivile, da er det vel riktigere å si at Hamas holder sivile palestinere på Gaza som gisler. Og i hvilken gisselsituasjon går man inn for å skyte mot gisler fordi det viktigste er å få has på gjerningspersonene? Det hadde selvsagt vært helt uhørt.Et enkelt tankeeksperiment kan bevise poenget. La oss se for oss at terrorister har utført et målrettet og, for dem, vellykket angrep mot et travelt handelsstrøk i en europeisk storby, for eksempel Paris. Så mange som 1400 menneskeliv er gått tapt i en serie eksplosjoner. Gisseltakerne har nå beleiret seg i en kontorbygning og tatt noen hundre mennesker der inne som gisler. Vil franske myndigheter være berettiget å bombe bygningen, med henvisning til at det er «terroristene som plasserer de sivile i en slik situasjon, ikke vi»? Selvsagt ikke. Ramaskrikene ville aldri holdt opp. Fordi å behandle gislene ikke som mennesker med egenverdi, men kun som midler, i veien for målet om å ta terroristene, ikke kan forsvares moralsk.
Dette eksempelet er ikke helt analogt, vil du kanskje si, fordi Frankrikes’ eksistens ikke står på spill. Å bombe bygningen kunne vært aktuelt dersom man med rimelig sikkerhet visste at terroristene var i gang med å montere en sak som ville gjøre dem i stand til å detonere en enorm atombombe over Paris. Man ville sett drapet på de få opp mot livet for de mange. Det er dette krigen mot Hamas handler om, ifølge Israel: Det gjelder deres være eller ikke-være. La oss så undersøke om dette holder som etisk legitimering ved et annet tenkt eksempel.
En gjerningsmann har brutt seg inn i huset ditt og drept flere medlemmer av din familie. Han truer også deg på livet. Du har en pistol, men det er ingen annen måte å få has på gjerningsmannen på enn ved å skyte den sju måneder gamle babyen han holder foran seg. Noen vil kanskje mene at man i en så ekstrem situasjon ikke kan lastes for drapet på spedbarnet, at man rett og slett handler i nødverge. Men hva om det var ti spedbarn han hadde stroppet til kroppen? Eller en skoleklasse han gjemte seg bak? En hel barneskole? Ti barneskoler? De fleste av oss ville på et eller annet tidspunkt begynt å nøle, om vi hadde livet aldri så kjært. En skal tross alt leve med seg selv også.
Anscombe bruker et lignende eksempel. «Kom nå», skriver hun, «hvis du hadde valget mellom å koke én baby levende, eller la en grusom katastrofe vederfare tusen mennesker – eller en million mennesker, om tusen ikke er nok – hva ville du velge?» (min oversettelse). Og hvis man har fantasi til å sette seg i situasjonen er spørsmålet godt stilt. Ville Truman sluppet en baby i en gryte kokende vann på komfyren hvis det kunne gjort slutt på krigen? Ville du?
Samtidig kan vi med Israels’ selvforsvarsretorikk si at analogien min over ikke holder vann på et punkt til: Den representerer ikke den virkeligheten Israel står overfor. De bomber hundre skoleklasser med palestinske barn, ikke for å redde ett liv, men for å redde tusen skoleklasser med israelske barn. De er i en oss-eller dem situasjon og handler derfor i en form for nødverge.
La oss for argumentets del gå med på at dette er sant, selv om alle vet at Hamas ikke har våpenkraft til å utslette Israel. Dersom det skal gjøres gjeldende at det er moralsk legitimt å bombe barna i Gaza for å beskytte barna og menneskene i Israel skal man stå i en situasjon hvor det absolutt ikke finnes noen andre utveier og man skal med overveiende sannsynlighet kunne slå fast at å ikke bombe uskyldige vil føre til det resultat man ønsker å unngå – altså utslettelse av staten Israel.
Fremtiden er alltid usikker, og selv om man ikke trenger å være like ekstrem som Immanuel Kant og hevde at det gjør at mulige scenarioer aldri skal tas i betraktning i moralske spørsmål, er det likevel på sin plass å minne om at det for Israel fantes andre handlingsalternativ. Også etter Hamas’ grufulle angrep. De kunne gått i forhandlinger. Men på samme måte som USA under andre verdenskrig hadde definert «betingelsesløs overgivelse» som det eneste aktuelle resultatet av krigen, har Israel definert fullstendig utradering av Hamas’ som eneste suksesskriterium. Det målet har de satt selv.
«Å drepe uskyldige som midler til et mål er alltid mord», skriver Anscombe. Det er altså alltid moralsk galt. Et alternativ for Israel, dersom de ikke ville drepe uskyldige, kunne være å forholde seg til sitt eget omkved, «Hamas bruker sivile som skjold» på en annen måte. Ingen nekter staten Israel å konkludere med at det faktum at Hamas’ holder det palestinske folk som gisler, gjør at de må si seg sjakk matt, og sette seg til forhandlingsbordet.
Det eneste moralfilosofiske argumentet Israel kan bruke for å forsvare massedrapene på uskyldige palestinerne er det samme som USA brukte for å legitimere sine atombomber over Japan, – de utilitaristiske argumentene om at man ved å drepe så og så mange sivile redder enda flere. Om det er sant, får vi aldri vite. Men det vi faktisk vet er at Israel så langt har drept 5000 barn på Gaza. Legger man til grunn at Hamas neppe har skuddkraft til å utføre noe mer enn terrordåder, som trass sin gru ikke utgjør en eksistensiell trussel, sitter vi igjen uten moralsk begrunnelse overhodet og Israel må fordømmes, også moralsk, for sine massive ugjerninger.