Mye tyder på at ketamin er
veldig effektivt mot depresjon og suicidalitet, selv om det
virker annerledes enn tradisjonelle psykedelika og generelt er lettere mentalt sett (i hvert fall hvis man ikke jakter på
k-hole). Så ketamin kan bane vei for psykedelisk terapi og være en inngangsport til psykedeliske opplevelser, selv om det heller ikke er helt uten risiko. Det er lett å feildosere og kan i motsetning til tradisjonelle psykedelika også ha et visst avhengighets- og misbrukspotensiale.
Min opplevelse er at det terapautiske potensialet til psykedeliske opplevelser er åpenbart for alle som har hatt dem, like mye som de er vanskelige å forklare til folk som aldri har opplevd den endrede bevissthetstilstanden det innebærer. Vitenskapelige publikasjoner bruker typisk MR-bilder og tørt fagspråk om aktivitetsnivåer i ulike deler av hjernen, men hvordan det oppleves - både der og da og etterpå - er noe jeg veldig sjelden har sett forklart på en god måte. Det hallusinogene aspektet dras ofte frem, med farger, bevegelse, mønstre og sammenblanding av sanser, men selve endringen av bevissthet er mye vanskeligere å beskrive.
Normalt sett behandler hjernen vår sansene veldig separat. Én del av hjernen prosesserer syn, en annen lyd, en tredje smak osv. I en psykedelisk tilstand begynner imidlertid disse delene å snakke sammen, så banalt sagt; spiser du jordbær blir omgivelsene røde. Og hører du på intens musikk blir de intense. Eller hvis du ser på noe kaotisk, i motsetning til noe rolig. Men det er bare det sensoriske aspektet, det mest spesielle er det man kaller ego-loss, som kanskje best kan beskrives som om man blir en observatør til sine egne tanker og følelser. Opplevelsen av jeg'et er
tett forbundet med både tanker og kroppslige sanseinntrykk og at endrede sanseinntrykk også er forbundet med en endret form for selvbevissthet gir på mange måter mening. Men det er også det som er vanskeligst å forstå, og noen ganger å godta som kan lede til en panikktilstand eller "bad trip".
Vitenskapen forstår ikke helt hvordan jeg'et egentlig formes, men de fleste opplever at de kan styre sine egne tanker. Vi kan selv bestemme hva vi tenker på, uten at vi helt vet hva eller "hvem" denne aktøren i hodet som styrer tankene våre er. Og i en psykedelisk bevissthetstilstand blir denne aktøren på en måte frigjort fra tankene, og ditt opplevde jeg er ikke lenger noen som kontrollerer dine tanker og følelser, men snarere en observatør. Som en slags form for altomfattende virtual reality. Du ser, du hører, du føler og du tenker, men opplevelsen er at jeg'et blir av en annen, man ser seg selv i en form for tredjepersonsperspektiv. Som gjør at mange ser på opplevelsen som transformativ og dypt spirituell. Og noen oppplever som skremmende fordi man mister kontroll.
Og deri ligger nok også mye av det terapautiske potensialet; du kan observere hva du føler, hvordan du tenker og hvordan du som menneske fungerer og reagerer. Og det kan være utrolig lærerikt fordi du ser deg selv på en helt annen måte enn du normalt gjør. Du forstår på en helt ny måte hva som gjør deg redd, hva som gjør deg sint eller hva som gjør deg glad, og hvordan tankene henger sammen med sanser og opplevelser. Og når effektene dabber av og du igjen inntar førersetet og tar styringen over ditt eget hode, så husker du stort sett alt sammen og kan bearbeide eventuelle problemer du måtte ha på en helt ny måte. Pluss at man ofte får en solid dose ydmykhet med tanke på både hva vi er og vår plass i verden. Og gjerne også økt empati fordi man kan relatere til andre mennesker på en annen måte når man opplevd seg selv som en "du" eller "han" eller "hun", og ikke som en "jeg".