«Han har fortalt den samme historien hele tiden»
I dag og i morgen skal sluttprosedyrene i rettssaken mot Jan Helge Andersen, tiltalt for drap på ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen, avholdes. Fra før er Andersen dømt for å ha drept og voldtatt Lenas åtte år gamle venninne, Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia fredag 19. mai 2000.
Andersen nekter for å ha drept Lena. Hans forsvar handler om å peke på sin tidligere venn, Viggo Kristiansen. Kristiansen ble i 2002 dømt som hovedmannen bak de grufulle ugjerningene. Februar 2021 fikk han sin sak gjenopptatt, snaue to år senere ble han frifunnet og renvasket. Oslo politidistrikts nye etterforsking har avdekket en rekke dna-funn fra Andersen på begge jentene på intime steder, ingenting fra ham Andersen hevdet utførte overgrepene mens han selv satt med ryggen til. Disse funnene har gjort det lettere for flere å aksepterere det Kristiansens mobiltrafikk alltid har vist - at han ikke var på åstedet da ugjerningene ble begått. I tur og orden har da også Riksadvokaten, Borgarting lagmannsrett og justisministeren alle sterkt beklaget den grove uretten Kristiansen ble utsatt for. Tidligere i år ble han tilbudt rekordhøye 55 millioner kroner for det som nok må være Norgeshistoriens groveste justismord.
Alt dette har likevel kommet til å gi Kristiansen minimal beskyttelse under den nye rettergangen mot Jan Helge Andersen, der det nok er ført flere vitner mot vitnet Kristiansen enn den tiltalte Andersen. Andersens forsvarere har vært tydelig på at det er deres jobb å utforske og utfordre hvorvidt det Andersen sier er sant, nemlig at de var to om ugjerningene, og hvorvidt Andersen da gjør rett i å peke på at det er den nå frifunnede Kristiansen som var hovedmannen.
Foruten å forsøke å så tvil om enkelte av dna-funnene og om hvorvidt akkurat Kristiansens mobiltelefon skulle kunne oppført seg helt annerledes enn alle andre telefoner (akkurat dette var det en av de etterlattes bistandsadvokater som var mest opptatt av …), så skal Andersen fremstilles som en man tross alt kan stole på. Jeg er i skrivende stund usikker på om forsvarerne selv har sagt at Andersen «hele veien har fortalt den samme historien», men det er utvilsomt noe som er sagt, skrevet og oppfattet ellers av svært mange.
Og bare for å være helt tydelig på det: det er helt feil.
Andersen har gjentatte ganger endret sin forklaring. Påfallende nok etter hvert som bevisene i saken har gjort det nødvendig for ham å gjøre det. Enda mer påfallende er det at dette tidligere ikke bare så ut til å være gjort med politiets aksept, men også med deres med medvirkning.
«Strategisk», var et begrep psykiater Terje Tørrissen brukte i forrige uke da han snakket om Andersens selektive hukommelse.
Dette jeg nå skal skrive er langt fra noen uttømmende liste over alt av Andersens endrede forklaringer, men forhåpentligvis nok til å forstå at en argumentasjon/påstand om at «Andersen alltid har stått på sitt» etter at han ble arrestert, kun er en myte.
Andersen blir arrestert etter at politiet har fått en fullverdig dna-profil på et kjønnshår funnet i en blodpøl på åstedet. Andresen stiller seg først uforstående til arrestasjonen. Andersen blir konfrontert med funnet, men fortsetter å nekte. Det er først når politimannen som avhører ham presenterer politiets teori - om at også Andersen er et slags offer i saken og at det er hans beste venn, Viggo Kristiansen, som er den hovedansvarlige - at Andersen kommer med en tilståelse (politimannen skriver at det da så ut som om Jan Helge fikk noe å tenke på). Nå forteller Jan Helge at Viggo forgrep seg på begge jentene mens han selv satt med ryggen til. Så skal Viggo ha drept den eldste av jentene, før han tvang Jan Helge til å drepe den yngste.
En drøy måned senere har politiet gjort dna-funn på jentene. Dette er tvilsomme funn som politiet helt åpenbart overtolker, men som den gangen gjør dem overbevist om at Jan Helge ikke har fortalt dem alt, at han ikke har fortalt dem om egne overgrep.
Konfrontert med dette, forteller Jan Helge at han - etter å ha blitt presset av Viggo (han viser frem et risp på armen han angivelig er påført m kniv) - såvidt var «bortpå» den eldste jenta. Grunnen til at han har latt være å fortelle om egen involvering skal være fordi han ikke visste helt hvordan dette passet inn i hele historien.
For politiet, som tolker dna-funnene som at Viggo alene har forgrepet seg på Lena, den eldste, og at de to kameratene sammen har forgrenet seg på dem minste, Stine Sofie, et Jan Helges svar katastrofe. Hvordan skal de nå kunne gå i retten og argumentere med at Jan Helges forklaring og dna-treffene støtter opp om hverandre? De vet svar. Andersens daværende forsvarer blir engasjert, og etter halvannen måned med overtalelse, lyktes man i å overtale Jan Helge til å endre forklaring. Nå sier han at det må ha vært den minste jenta han var bortpå. Som han selv sier, der «falt den siste brikken på plass». Politiet kunne nå i retten hevde at deres viktigste bevis støttet opp om hverandre. Og de kunne samtidig fortelle at de aldri tok Jan Helge i å lyve, det hadde bare sittet litt inne å erkjenne eget overgrep.
I nyere tider er Jan Helge blitt konfrontert med nye dna-funn på en rekke intime steder på begge jentene. Flest da på Lena, som han nå også er tiltalt for å ha drept. Jan Helge har da endret forklaringen sin på ny, nå er det likevel Lena han skal ha vært «bortpå». Hans dna i den minste jenta må være noe Viggo har transportert fra ham. Han har tross alt ikke fått med seg så mye ettersom han satt med ryggen til. At det ikke er funnet noen spor etter Viggo, kan ikke han forstå.
Forhåpentligvis forstår stadig flere andre hvorfor.
