Sommeren 2000 fylte min datter 10, samme alder som Lena Sløgedal Paulsen. Som far til en jente som elsket å dra avsted med venner og bade, om sommeren, ble jeg opprørt, forferdet og forbannet. Den jævla morderen fortjente alt mulig vondt, og da var det VK jeg rettet sinnet mest mot, for JHA var jo blitt tvunget til å være med på drapene.
Som jeg har nevnt i tråden tok det tid for meg å innse hvor fordomsfull jeg hadde vært, og Bjørn Olav Jahrs første bok måtte til før jeg kom i tvil om politiets arbeid i saken.
Innlegget har kun dette poenget: min datter blir snart 34 år gammel. Hun er en voksen kvinne, i gang med sin doktorgrad. Mye har skjedd i løpet av de 24 årene som har gått siden Baneheia-drapene. Min datter fullførte videregående, studerte på universitetet i Oslo, senere i Durham i England. Hun gjorde feltarbeid i Uganda, arbeidet i den norske ambassaden i Kathmandu, tok jobb i en organisasjon som er stiftet av landene i Himalaya-regionen og arbeidet der i flere år. Nå er hun tilbake i Norge og altså i gang med sin doktorgrad. Hun har hatt et fritt liv, har kunnet utfolde seg slik hun ønsket.
Når jeg tenker på alle årene siden 2000, får jeg et bedre begrep om hvor mye tid det er snakk om ved å tenke på alt hun har kunnet oppleve. Disse årene tilbrakte Viggo Kristiansen i fengsel, under strenge soningsvilkår fordi han nektet å erklære seg skyldig. Han fikk ikke adgang til permisjon og dersom hans sak ikke var blitt gjenopptatt ville han blitt dømt til sikring og forvaring også etter endt soning av idømt maksimumsstraff.
Stor takk til Honkey som startet tråden og reiste spørsmålet. Jeg ønsker Viggo Kristiansen alt godt videre i livet og har tatt litt lærdom av hva han ble utsatt for.