Jeg tror vi er på vei inn i et nytt, stort rykk i demokratienes tidslinje. De ble etablert for å forsøke å unngå revolusjoner, noe det er lett å glemme. Europas utbytterklasser hadde oppført seg så brutalt mot resten av folket at det fikk nok, med fryktelige konsekvenser. Å gi borgerklassen innflytelse var første steg, deretter en gradvis utvidelse av stemmeretten, til den ble allmenn. (Sveitserne lå skikkelig bakpå i så måte, kvinner fikk stemmerett i 1971).
Den allmenne stemmeretten åpnet for at arbeiderne fikk politisk innflytelse, og brytningen begynte mellom kapitalismen og kommunismen. Etter Andre store slagsmål kom menneskerettighetene (med stiftelsen av FN), og velferdsstaten ble sementert og finansiert, gjennom utjevning av både inntekter og formuer ved store inngrep i den private råderetten.
Motreaksjonen har jeg vokst opp i og opplevd. En gradvis og effektiv kamp mot "statisme" og "konfiskasjon av det jeg har skapt", innledet med stor effekt av Reagan og Thatcher:
I think we have gone through a period when too many children and people have been given to understand ‘I have a problem, it is the Government’s job to cope with it!’ or ‘I have a problem, I will go and get a grant to cope with it!’ ‘I am homeless, the Government must house me!’ and so they are casting their problems on society and who is society? There is no such thing! There are individual men and women and there are families and no government can do anything except through people and people look to themselves first.
Thatcher var tydelig på at "nå er det opp til hver enkelt, staten kan ikke sy puter under armene dine". Og hun var realistisk - om skatter og avgifter skulle reduseres slik hun og Reagan ønsket, kunne ikke staten fylle alle oppgavene som den påtok seg i tiårene etter Andre verdenskrig. Vi har levd i konsekvensene, fra 1980-tallet til nå. Reagans Trickle Down har ikke fungert, det man har klart er å skape et fåtall veldig rike, og en horv med langt dårligere livsbetingelser enn foreldrenes. Dette skaper uro og instabilitet, og legger press på politikken.
Trump har utnyttet uroen, det har også Boris Johnson gjort, men begge på et vis som har fått flere og flere i "horven" til å forstå at de ble løyet til av sine konservative partier, når disse påstod at samfunnstjenestene ikke ville lide, om skatter og avgifter ble skåret ned til beinet.
There is no such thing (as society), sa Thatcher. Grover Norquist fikk amerikanske kongressrepresentanter til å underskrive på at de ville fjerne så mange skatter som mulig (og de skrev under på hans Tax Pledge, de visste at om de ikke så gjorde ville han sette inn skytset mot dem ved neste valg):
I don't want to abolish government. I simply want to reduce it to the size where I can drag it into the bathroom and drown it in the bathtub.
Sa Grover Norquist.
Det påstås at "begge sider er like ille". De har vært like ille. Venstresiden lot seg kapre av Trickle Down, globalisering, innstramminger, Private Public Partnerships, og nå ligger det som skulle vært godt finansierte fellesoppgaver i ruiner, i land etter land, fordi de ble krympet og strupt, til forfall.
Så nå kommer en brytningstid. Toryene ble sparket ut på gaten av britiske velgere, Sosialdemokratene får rundbank i Frankrike og Tyskland, Republikanerne truer med borgerkrig om de ikke får all makt i landet, osv.
USA og Storbritannia innledet Laffer-kurve Trickle Down Drown the Government, og nå ser det ut til at disse landene er kjernen for en hard rekyl. Folk har fått nok og løgnene er gjennomskuet. Eller - sagt på en annen måte - de "konservative" har fått prøve ut sine økonomiske teorier nærmest uhindret, og de har ikke levert som forventet eller som lovet.
"We've had enough of experts," sa Michael Gove da han ivret for Brexit.
https://www.chathamhouse.org/2017/03/michael-gove-trouble-experts
Starmer har lansert "Government Of All Talents" - tenk gjerne ekspertvelde. Det viste seg at Storbritannia burde lyttet mer til ekspertene som Gove avviser i linken over.
I USA begynner det å demre for folk at Trump ikke er ekspert på noe som helst, selv om han påstår at han vet mer enn samtlige eksperter han møter, uavhengig av om de er generaler, nobelprisvinnere eller verdens ledende epidemiologer.
Med litt flaks, og god medvind, kan det være at tenketankenes tid er forbi - altså, tenketanker der det ikke tenkes, men ideologiseres utfra andre motiver enn det som påstås.
Orwells Ministry of Truth var fiksjon da han skrev 1984, men vi har levd i kryssilden fra "kommunikasjonseksperter med skjulte agendaer", som har klart å spinne sannheter til løgner og løgner til visdomsord.
Jeg aner ikke om Starmer eller Harris kommer til å levere, men jeg er skråsikker på at Trump ikke er i stand til det, og at Boris Johnson er ferdig som politiker.
Spennende tider.
