Sykkelturen var veldig fin. Jeg droppet turen nedom Røyse og Kroken. Rævva begynt å bli temmelig sår. 99 km ble det, og det var langt nok det.
Men du verden for et landskap. Særlig stykket fra Sylling og rundt halvøya mot Vikersund. Så sjarmerende at det nesten ikke var til å holde ut. Flere helt nydelige hyttetomter og hytter/ferieboliger, og utsikten mot vannet og de omkringliggende åsene og fjellene er så ... forfriskende i mangel av et annet ord.
Det var greit med motbakker, får en si. Gubedre. Og bra motvind fra vest. Sykkelen jeg låner, har 27 gir, og jeg er av typen som aldri bruker de letteste girene. Det innerste, minste drevet foran samler støv hjemme hos meg. Men i dag ble det flittig brukt. Særlig i mange av de seige, lange bakkene på veien mellom Vikersund og Hønefoss. Det var for øvrig en svært kjedelig strekning.
Jeg tok litt bilder, som dere ser. I Vikersund hadde jeg to fotomuligheter som jeg ikke grep. Den ene var på XY-stasjonen. Skulle ta en kaffe og bolle, og så ser jeg at det sitter en lokal hillbilly i en bås på bensinstasjonen og gafler i seg fast food. Kl. 11.30 på morgenen. Singlet, caps, skjeggstubber. Det manglet bare banjomusikk og en stor pickup stående utenfor. I sånne situasjoner kan jeg finne på å sette meg i båsen rett foran vedkommende, ta diverse pikkpakk opp av sekken, inkludert kamera. Jeg later som om jeg sitter og fikler med det, men i stedet tar jeg bilder. Stille, fine kompaktkameraer fikser det. Men så gjorde jeg det ikke likevel.
Den andre fotomuligheten var av det mer surrealistiske slaget. Jeg kom opp bakken fra Vikersund sentrum mot XY-stasjonen og ser et kvinnemenneske komme gående nedover mot krysset der veien mot Hønefoss begynner. Hun er kanskje i 20-årene, høy, blond, håret preget av mye moro natta før. Hun drar på en liten rosa koffert, og er kledd i en lang, marineblå kjole med bare skuldre og en splitt i siden som ga panoramautsikt fra Vikersund til siste stopp før Valdresflyi. Det var som tatt ut av en litt smal amerikansk film. Her hadde det vært vanskelig å snikfotografere, så jeg vurderte sterkt å rett og slett spørre om jeg kunne tatt et bilde av henne. LITT creepy, sier du? Neida. Bare å ha riktig fremgangsmåte og snakketøyet i orden
Men så droppet jeg det. Jeg var sliten, våt av svette og ikledd en supersexy sykkelhjelm (første gang jeg bruker hjelm på sykkel, noensinne).
Nå MÅ jeg legge meg. Logger ut med denne musikkhilsenen, en litt ukjent Dire Straits-låt fra mitt DS-favorittalbum: