parafinoksen 2.0
Overivrig entusiast
Ulik virkelighetsforståelse
På fredag jobbet vi i Oslo. Det var litt kaotiske forhold med stengte veier, bilister som forvillet seg inn på anleggsområdet, og folk som skulle inn og ut fra en gårdsplass like ved. Det ble en del løping og improvisert trafikkdirigering, men i det store og hele gikk det fint. Vi hadde selvfølgelig den ene oslo vest-borgeren som ble helt fortørnet over at veien var stengt, og at han nå måtte snu, kjøre ut fra anleggsplassen og kjøre rundt. Selvfølgelig rygget han rett inn på den nylagte asfalten ...
Litt absurditet var det imidlertid. Det var som sagt en del trafikk inn og ut av den nevnte gårdsplassen. Enkelte blir jo litt engstelige når det står lastebiler, anleggsmaskiner og gulkledde folk på veien, så du prøver å dirigere og hjelpe så godt du kan. Plutselig stod det en blå VW Polo med en eldre kvinne bak rattet midt i veien mellom en asfaltbil og en utleggermaskin. Jeg stod kanskje 50 m unna, nærmet meg bilen litt og gjorde tegn til at det bare var å kjøre. Jeg viste med hendene at det var god klaring på begge sider, og damen lirket bilen sakte fremover. Jeg gikk bakover, så på damen og beveget armene mot meg, omtrent som bakkepersonell på en flyplass. Smått om senn kom bilen gjennom det «skumle området», og jeg så hun var i ferd med å rulle ned ruta.
– Hei, sa jeg. Dette gikk jo fi...
– Kan du slutte?! SLUTT!
– Eh ... hva?
– SLUTT! Dere er ... dere er ikke riktige!
Jeg så etter den blå Poloen mens den forsvant nedover gata. «Hva var det jeg nettopp opplevde?» tenkte jeg før jeg brast i latter. Utakk er verdens lønn eller noe sånt?
På fredag jobbet vi i Oslo. Det var litt kaotiske forhold med stengte veier, bilister som forvillet seg inn på anleggsområdet, og folk som skulle inn og ut fra en gårdsplass like ved. Det ble en del løping og improvisert trafikkdirigering, men i det store og hele gikk det fint. Vi hadde selvfølgelig den ene oslo vest-borgeren som ble helt fortørnet over at veien var stengt, og at han nå måtte snu, kjøre ut fra anleggsplassen og kjøre rundt. Selvfølgelig rygget han rett inn på den nylagte asfalten ...
Litt absurditet var det imidlertid. Det var som sagt en del trafikk inn og ut av den nevnte gårdsplassen. Enkelte blir jo litt engstelige når det står lastebiler, anleggsmaskiner og gulkledde folk på veien, så du prøver å dirigere og hjelpe så godt du kan. Plutselig stod det en blå VW Polo med en eldre kvinne bak rattet midt i veien mellom en asfaltbil og en utleggermaskin. Jeg stod kanskje 50 m unna, nærmet meg bilen litt og gjorde tegn til at det bare var å kjøre. Jeg viste med hendene at det var god klaring på begge sider, og damen lirket bilen sakte fremover. Jeg gikk bakover, så på damen og beveget armene mot meg, omtrent som bakkepersonell på en flyplass. Smått om senn kom bilen gjennom det «skumle området», og jeg så hun var i ferd med å rulle ned ruta.
– Hei, sa jeg. Dette gikk jo fi...
– Kan du slutte?! SLUTT!
– Eh ... hva?
– SLUTT! Dere er ... dere er ikke riktige!
Jeg så etter den blå Poloen mens den forsvant nedover gata. «Hva var det jeg nettopp opplevde?» tenkte jeg før jeg brast i latter. Utakk er verdens lønn eller noe sånt?
Sist redigert: