Det burde være en kjent sak at avspilling av grammofonplater gir en god dose harmonisk forvrengning. Eller varm lyd, hvis man vil.
Og dette liker hjernen vår. Og jeg tror noen har en større avhengighet av denne lyden enn andre.
Mastering av LP er ganske forskjellig fra CD og filer brukt til strømming.
Man brukte ikke originaltapen til mastering til LP. Man laget en tape som var equalized til å gi bedre lyd på LP, litt pluss på diskant og litt ned på bassen, for å matche RIAA kurven. Når plateselskapene begynte å gi ut CD, var det denne tapen de brukte til mastering, ofte med et begredelig resultat.
Det var anmeldere i bladet the Gramophone som klaget på CD lyden. De hadde vært i studio og hørt opptak av klassiske innspillinger som de synes var helt fantastiske, men når CD plata kom i posten, og de spilte CD hjemme, så var lyden dårlig. Etter hvert hørte plateselskapene på dem, og man begynte å bruke den originale eller en straight kopi til master av CD, og den med fikset lyd til LP utgivelser. Etterhvert som plateselskapene ga ut klassikere med godt resultat, så lærte man mye, særlig de firmaene i USA som mastret for de store plateselskapene. Og den digitale teknikken gikk gjennom en rivende utvikling de 10 første årene. Så derfor kom det en ny, forbedret utgave av samme album med få års mellomrom. Samtidig så begynte man å digitalisere alle de analoge tapene man hadde, og samtidig oppdaget at den forrige utgaven av albumet, der hadde man brukt en kopi av en kopi av mastertapen. Så ennå en ny remaster, som det ble hetende. Og noen album ble gjort for 3 gang. Amerikanerne hadde alltid best mastering på LP, og det fortsatte på CD. De siste 20 år har nok en del europeiske mastere vært bra. Zeppelin remasters fra 1990 ble gjort i USA, 2014 utgaven i England.
Hovedregel er en utgivelse hvor mastertapen befinner seg, gir best resultat. Og det kan være ting som tyder på at tapene til Dire Straits er hos Warner i USA. Samme med en del av Pink Floyd sine innspillinger.
Tilbake til LP. Grammofonplater er et masseprodusert produkt, og HiFi bransjen i USA var ikke fornøyd med LP platene som ble utgitt.
Så, et av firmaene som laget mastere for de store selskapene, Sheffield, kom på idéen å gå tilbake til hvordan plater ble innspilt før båndopptakeren.
Det resulterte i direktegraverte plater, både pop og klassisk. Dette ble en stor hit blant audiofile, problemet var at man bare kunne presse et visst antall plater. Og folk ville også gjerne ha sine favorittalbum med bedre lyd. Så kom Mobile Fidelity med sine utgaver, hvor man graverte platene på halv hastighet, 16 2/3. Gravernåla ble mer nøyaktig, og noe av det beste var at skjære forsterkerne på 2x400 watt fikk mye mer headroom og virke som de var på 2x2000 watt. De fikk låne originale mastertaper, presset platene ofte i Japan, noe som resulterte i et premium produkt.
Og det ble en helt annen lydopplevelse på et godt anlegg. Columbia records fulgte opp, og ga ut mange av sine klassiske album på nytt, med godt resultat. Mobile Fidelity holder ennå på, gikk over til CD, og så tilbake til plater mastret på 45 rpm.
På slutten av 70 tallet kom den digitale innspillingsteknikken, først og fremst brukt til klassisk musikk, og vi fikk nye selskaper som Telarc.
Og en god del andre.
Så kom CD plata og resten er historie. Mange ga aldri slipp på LP formatet, og nå er det blitt en klubb mange liker å høre til i.
Undertegnede vokste opp med singelplater på 50 tallet, fikk mitt første «STEREO» anlegg jula 1963, og på slutten av 70 tallet Electrocompaniet i div. utgaver til doble Quader, senere ESL 63. Da CD plata kom, fikk jeg en weekend låne den ene CD spilleren Sony hadde fått, med en japansk innspilling på CD av Beethovens femte. Utrolig nok hadde jeg samme innspilling på japansk presset LP, så da var det klart for test.
Først 3-4 minutter på LP, så var det å koble CD til tuner inngangen, og det tok nøyaktig 2-3 sekunder av begynnelsen på Beethovens femte at for meg, var dette noe helt annet og fantastisk. Lydnivået ut fra CD spilleren var selvsagt høyere, og tror nok de som lagde forforsterkere og integrerte forsterkere måtte lage innganger som tålte det nivået en CD plate kunne komme opp i, kontra det fra MM og MC pickuper.
Et par år etterpå ble platesamlingen solgt, og det meste etter hvert erstattet av CD.
Og jeg liker min yndlingsmusikk på CD og Blu-ray.
Til slutt: mastering av en LP er full av kompromisser, langt flere enn på CD. Og vidunderlig å få gamle singeler på diverse samle CD.
Og Beatles og Stones i deilige remasters.
!
. "Gnikker" fortsatt jeg.
