På vift i hovedstaden
Etter jobb i går kjente jeg at jeg var klar for litt andre impulser enn fremmedarbeiderboligen og den moroa en kan lage sjøl. Jeg landet på at jeg skulle ta turen til Brødrene Bergh på Karl Johan. De har levende jazz på torsdager og DJ i helgene. DJ blir sikkert bra, tenkte jeg. Han/hun skulle begynne å spille kl. 22, så da dro jeg inn litt tidligere for å surre litt rundt. Firmabil til Skui, buss til Sandvika og tog til Nationaltheatret.
Tuslet først ned til Vika. Mye folk ute! Så forresten et helt surrealistisk eksempel på kryssing av fotgjengerovergang på rødt lys. Det som så ut som en mor og to tenåringsdøtre, sto og ventet på grønt. Det varte og rakk, så de bare gikk over. I lusetempo. Og biler kom og blinket hissig med fjernlysene. Ingen reaksjon. Så krysset de veien IGJEN, på et annet sted hvor det ikke var trafikklys og generelt dårlig opplyst, i samme lusetempo. Hva skjer, liksom?
Jeg passerte Oslo Hifi Center og måtte jo myse litt i vinduene. Har aldri besøkte forretningen. Flotte lokaler og produkter, men det skinner veldig godt igjennom at her skal de skape en følelse av eksklusivitet og luksus. Det blir nesten litt påtatt.
På andre siden av gaten ligger det nye Nasjonalmuseet. Stilig bygg, men det føles litt innetrøkka der det er plassert. Det var lys og folk i museet, selv om det egentlig stenger kl. 20. Jeg gikk inn, og vakten sa at de hadde utvidet åpningstid, og at det var gratis å komme inn. Mye folk! Og for et bygg og interiør! Jeg hadde ikke så mye tid, så jeg gikk rett opp i annen etasje og rett inn i nasjonalromantikken. Det er pinlig å innrømme, men jeg har ikke sett disse kjente verkene, f.eks. av Tidemand og Gude, J.C. Dahl m.fl., annet enn i bøker og på nettet. Det var nesten så hårene på armene reiste seg. Nesten en åndelig opplevelse. Talentet, innvielsen og arbeidet som ligger bak, er omtrent ikke til å fatte. Mange av dem fungerte jo som en slags datidens «dokumentarfotografer», og jeg i hvert fall følte jeg ble tatt med på en tidsreise. Mektig.
En kunstner jeg aldri har hørt om, men hvis bilder falt spesielt i smak hos meg, var Peder Balke (1804–87). Han hadde en helt annen stil og en særegen teknikk, og som jeg forsto, ble han ikke så godt mottatt blant kritikerne i sin samtid. Litt mer abstrakte bilder. Historien om ham er kjempeinteressant (søk på nettet). Her er et av bildene hans som er utstilt på museet, Stetind:
Nasjonalmuseet må jeg helt klart tilbake til. En vil trenge mange timer for å virkelig ta innover seg rikdommen i kunsten som er utstilt.
Jeg kom meg så til Brødrene Bergh, men det var en skuffelse. Det var et relativt lite, trangt utested, og DJ-en, som så ut som en pakistansk mobiletuiselger med sleik og marineblå allværsjakke, satt med en Mac i en krok og trykket seg gjennom en spilleliste. Det var ingenting i musikken heller som fenget, så jeg meldte pass. Jeg hørte antydning til musikk fra nabopuben, ikke ringere enn legendariske/beryktede Scotsman, og kikket innom der. Tjåka fullt. Jeg tuslet ned i underetasjen, hvor musikken kom fra, og der sto det en godt voksen og godt brisen kar i dongeriskjorte og sang karaoke. For full hals. Han hadde faktisk antydning til sangstemme, men det bikket fort over i skrik og skrål. Danskebåten på land og sånn.
Men så – er det mulig – oppdaget jeg jo at mellom disse utestedene ligger jo Victoria Nasjonal Jazzscene! Og selvfølgelig, fra kl. 20 hadde det vært gratiskonsert med den norske gruppen Audun Automat, som nå var ferdig. Typisk. Men nå vet jeg. Og jeg så på programmet at det kommer mange spennende artister dit fremover, bl.a. Brian Blade Fellowship. Aldri så gærent at det ikke er godt for noe.
Jeg rundet av aftenen med en «bekengrill» på Narvesen og tok tog, buss og bil hjem til Tyrifjorden. Jeg var enig med meg selv om at det hadde vært en fin tur.