Kjønnsfordeling

[arf66]

Om vi for enkelhets skyld ser bort fra at det er "45 kjønn" ifølge noen, så leste jeg noen tråder om hvordan hifi og audiofil er stort sett mannegreier.

Det jeg lurer på er om det også gjelder jazz? Altså om jazz er noe som bare menn egentlig liker?

Ja altså, hva de 43 andre ikke-binære driver med, er kan hende vanskelig å generalisere.

Det finnes selvsagt eksempler på alt man måtte ønske, men sånn litt generelt sett?

Jeg er altså mann, nærmer meg 60, og oppdaga jazz for kanskje 30 år siden, etter å ha gått veien via Pink Floyd, Black Sabbath, diverse speed-trash, Vangelis og Yello og ymse annet. Men nå er det jazz og jazz-funk og "fusion", samt omkringliggende herligheter som står mest i fokus. Musikk som ikke egentlig "betyr" noe, som ikke har et budskap, som regel uten vokal, men som har interessante klangbilder, teksturer, overganger, rytme, etc etc.

Floskelen om at "min kone forstår meg ikke" blir en underdrivelse her.

Hun blir direkte aggressiv av jazz, og det er egentlig godt gjort, så allsidig som dette feltet er. Jeg prøvde å spille noe av det snilleste jeg kom på, "Cantaloupe Island" med Herbie Hancock tror jeg det var. Den gikk i max 20 sekunder før den ble avvist som grusom etc. Jeg er ganske sikker på at dette ble besluttet på samme grunnlag som at tredjeklassingen finner ut at han ikke lenger liker fisk. Eller potet.

Hun bruker å tulle med at jeg egentlig ikke liker jazz, at det bare er for image, og at egentlig sitter jeg og hører på boyband og listepop hele dagen.


Jeg kjenner ikke så mange mennesker, og ingen andre som liker jazz. Hele den nære familie synes jazz er bråk.

Men at hifi og audiofil domineres av menn er det vel ingen tvil om, så hva med jazz?

 

[parafinoksen 2.0]

Min kone liker jazz, men som du sier, er jazz så mye forskjellig. Hun kan for eksempel ikke utstå masete og intens bebop og den slags, men det litt mer tilgjengelige er topp. Mye av Miles Davis, Pat Metheny, Bill Frisell osv. Men dette gjelder det meste av musikk egentlig.

Jeg tenkte først at mye av jazzen er musikk som gjerne krever konsentrert lytting, mye av det vi audiofile driver med, og at kvinner gjerne ikke er spesielt interessert i det aspektet. Men så har du jo klassisk, da, som jo også er lyttemusikk. På de klassiske konsertene jeg har vært på, har jeg i vært fall ikke lagt merke til en overvekt av menn. Muligens motsatt faktisk.

 

[bambadoo]

Spurte chatgpt

Preferences for jazz music aren’t strictly divided along gender lines; they’re more about individual taste, exposure, and cultural background. Studies and surveys about musical preferences tend to show a few interesting patterns:

1. **Age and Generation:** Jazz tends to be more popular with older generations, although there's been renewed interest among younger listeners, especially with subgenres like jazz fusion and neo-soul.

2. **Personality Traits:** Jazz fans often have a higher tolerance for complexity and tend to appreciate improvisation, subtlety, and varied instrumentation. People who enjoy these qualities may gravitate toward jazz, regardless of gender.

3. **Gender Trends in Jazz Listening:** While men have historically been slightly more represented in jazz audiences, the difference isn’t very stark. More women today are engaging with jazz, both as fans and as artists. However, these preferences are influenced by social factors and personal experiences rather than gender itself.

Overall, jazz is more about individual taste, and there’s a diversity in listeners across the spectrum.

 

[Sluket]

Etter et tresifret antall jazzkonsertbesøk kan jeg konstatere at det er tildels ganske mange kvinner på disse konsertene. Av alle typer, nesten. Ikke de helt yngste men det har vært godt forspent med tredve-førtiåringer i tillegg til de litt eldre.

 

[bambadoo]

og mere:

Survey data on music preferences can sometimes break down by gender, but specific statistics for jazz-loving men vs. women are not often available, especially since jazz tends to attract a relatively niche audience compared to pop or rock. However, some general findings from music preference studies suggest the following:

1. **Demographic Breakdown:** Studies indicate that jazz listeners are historically slightly more male. For example, surveys in the U.S. have occasionally shown men representing around 55-60% of jazz listeners, with women around 40-45%.

2. **Interest Variability by Age:** Among younger audiences, especially with modern takes on jazz (like neo-jazz or jazz fusion), the gender gap may narrow, as younger generations show more blended musical tastes across genres.

3. **Changes Over Time:** The overall gender difference in jazz may be decreasing with increased access to diverse music and more women artists in jazz becoming prominent.

Though precise, current statistics may vary, it’s safe to say that jazz tends to attract a slightly higher percentage of men than women, but both genders are significantly represented in its fanbase.

 

[defacto]

Nå er ikke jazz jazz heller. Det er ganske så mange genre og retninger her også.
Selv liker jeg ikke eksprimentell jazz og jazz uten rytme. Men det handler om at jeg behersker et instrument og hører på musikk med det instrumentet.
Sønnen min på 25 liker noe av den jazzen jeg hører på, men han er jo litt indoktrinert også...

 

[Valentino]

Min kone går på flere jazzkonserter enn meg.

 

[PederP]

Kona er med på konserter og høyrer gjerne på jazz heime så lenge det ikkje vert for "bråkete og eksperimentell".

 

[møffe]

Så er Jeg bare nok heldig. Hun jamrer sig først når det er avagarte eller FZ...
-eller det Danske, surrealistiske "Pafpetakel" band...

 

[Pink_Panther]

Spurte chatgpt

Hadde vært artig om du spurte chatgpt om progrock. Tipper du hadde fått et ganske så likt svar.

 

[Tweedjakke]

Jeg kjenner ikke så mange mennesker, og ingen andre som liker jazz. Hele den nære familie synes jazz er bråk.

Eg er nok den i familien som har mest sans for både jazz, klassisk og samtidsmusikk - og metal. Men, som fleire andre påpeikar: på konsertar er publikum ikkje nødvendigvis mannsdominert i nokon av desse sjangrane.

Eg trur ikkje grensa går mellom sjangrar, men mellom kva som er «lyttemusikk» og når det er «lytting».

Eg liker godt å lytta til nemnde sjangrar - type: setja på musikk, setja meg i godstolen og lytta, anten på høgtalarar eller hovudtelefonar. Det har eg aldri opplevd at kona gjer med noko musikk. I beste fall høyrer ho på teksten til singer-songwriters, og det er den som grip henne. Då kan ho be meg om å vera stille, om det er typisk veldig gripande tekstlinjer. Helvete er laus dersom eg byrjar å syngja med, td. på Cohen eller Springsteen.

Eg trur (veldig overflatisk, og eg trur det i praksis er meir flytande):

- Interessa for å lytta til musikk (og dimed, for sjangrar som krev lytting) er jamt fordelt.

- Vaksne kvinner (altså, fleirtalet av slike) set seg i mindre grad ned, boms, for å berre lytta til musikk over lengre tid i heimen. Dei kan gjerne høyra på musikk medan dei gjer andre ting (svigermor liker godt å høyra på NRK Jazz på kjøkenet), men «lytteøkt i godstolen» er ei veldig mannleg (fleirtalet) greie.

- For at kvinner skal lytta, er det best om lyttinga skjer i rituelle former, som td. å gå konsert (der er dessutan lyden ofte mykje betre enn på hifi-en, også).

- Kvifor? Hypotesen min er at kvinner i større grad ser alt som må gjerast når dei set seg ned og skal slappa av. Oppvask på benken, rot, skitne golv. Med så pass vage stimuli som berre lyd er det også lettare for at tankane sviv til alt dei bekymrar seg for.

- Difor er lytting i stova (ved hifi-en) ei mannegreie.

- Det er heller ikkje så rart at andre tykkjer den musikken du set deg ned for å lytta til, er støy, kaotisk eller stygg. Lytting, aktiv tileigning av musikk, krev eigentleg ein slags intensjon om å lytta og behandla desse inntrykka. Å plutseleg skulle lytta til det andre har sett på, er vanskeleg. Sjølv med eit oppsett som gjev god lyd i heile stova, er det ein slags egotripp.

- Difor både er hifi, og interesse for jazz, klassisk og blackmetal, mest ei greie for menn.

 

[arf66]

Eg trur ikkje grensa går mellom sjangrar, men mellom kva som er «lyttemusikk» og når det er «lytting».

...

- Kvifor? Hypotesen min er at kvinner i større grad ser alt som må gjerast når dei set seg ned og skal slappa av. Oppvask på benken, rot, skitne golv. Med så pass vage stimuli som berre lyd er det også lettare for at tankane sviv til alt dei bekymrar seg for.

Kona sliter tidvis med tankekjør om kvelden, og sliter med å sove, så det er noe der. Jeg bruker å si at jeg har svært høy toleranse for rot, det har ikke hun. Det er kanskje litt i overkant generaliserende, men det er jo den greia på internett og youtube der kvinner ikke tror det når menn sier vi ofte kan tenkte på absolutt ingenting. Å klare å lytte til musikk forutsetter å ha kontroll på forstyrrende tanker.

 

[AndersR]

For noen år siden hadde jeg et eksperiment hvor jeg en gang om dagen sendte et musikktips til min kvinnelige kollega som mente hun hatet jazz.

hun slo den opp i spotify og hørte, og måtte deretter svare på spørsmålet: "Er det jazz?"

Stort sett, uansett hva jeg valgte ut for henne, så ble svaret "ja, det er jazz" og hun likte det ikke.


Ca to år senere kom hun skamfull til meg og sa
"Anders, æ trur æ ha begynt å like jazz."

 

[hvego]

Like og like: Jeg bor i Molde hvor vi har Storyville jazzklubb med konserter annenhver torsdag gjennom størsteparten av året. (Ikke i sommerferien, men da koser vi oss med jazzfestival.) Jeg er 57 og er trolig en del yngre enn de fleste i publikum. Kjønnsbalansen er ca 50)/50 tror jeg.

Men oppmøtet varierer litt: Jo mer krevende jazzen er (atonal, støy, krevende rytmikk), jo færre publikummere. Naturlig nok.

Men jeg lurer på en variant av trådstarters "problemstilling": Jeg får et inntrykk av at mange oppsøker kultur som konserter og teater på grunn av at det er en del av den dannelsen som hører til en sosioøkonomisk gruppe/sfære. Jeg begrunner dette med inntrykket jeg får av hvordan folk lytter og responderer i salen: Ofte får jeg følelsen av at publikum ikke går særlig dypt inn i materialet. Kan det også være slik at kona tar med gubben i teateret fordi "det gjør man"? Og teater kan være vanskelig å dykke ordentlig inn i - derav den litt overfladiske måten å forholde seg til forestillingen på.

Teaterpublikummet her er trolig mer feminint (jeg har ikke sjekka, men tror det er flere kjoler og skjerf enn... hatter og slips).

Sammenligningen med trådens tema er kanskje det at vi har forskjellige motivasjon til å lytte. Kan det være slik at menn gir litt mer blaffen og kvinner er mer opptatt av fasade?

(Jeg beklager om dette virker politisk ukorrekte, men legg merke til at jeg ikke legger verdi i den ene eller andre måten å oppsøke kultur på.)

 

[oyvjorge]

Jeg liker jazz, men bare når det er god lyd med gode innspillinger

 

[Tweedjakke]

Jeg får et inntrykk av at mange oppsøker kultur som konserter og teater på grunn av at det er en del av den dannelsen som hører til en sosioøkonomisk gruppe/sfære

Eg trur dette er viktig ei side av saka.

Ofte høyrer eg om folk (gjerne på min alder, altså 40+) som har gått på konsert for å høyra på musikk eg aldri hadde gjetta at dei ville gå og høyra på, gjerne eit klassisk program eg sjølv ville rekna for avansert/«vanskeleg». Eg kan iallfall ikkje førestilla meg at dei set seg ned heime for å lytta til det. Førestillinga er ei eingangshending og ei totaloppleving: kanskje overflatisk, kanskje djupt, men ikkje ein materie dei vil arbeida med heime over tid, slik dei kanskje let enkel pop/rock fylla rommet.

Eg trur nokre av dei mest minneverdige kulturopplevingane for svigerfar var dei gongane har gjekk på «Hvide lam» i Køben, men eg kan aldri hugsa at han spelte jazz heime så lenge eg kjende han, eller at han snakka noko særleg om jazzmusikk, utover det han hadde opplevd live.

Henrik Langeland, i Francis Meyers lidenskap (2007) er litt innom dette. Her får hovudpersonen, professor Francis Meyer, besøk av elskerinna Eva (ekstensivt sitat sidan eg har denne som ebok):

Selv hadde hun vært to ganger i teateret, lest tre romaner og sett to kinofilmer bare den siste uken. Francis lyttet halvveis til Evas beskrivelser av hvor fantastiske disse oppsetningene/romanene/filmene hadde vært, fantastiske fantastiske fantastiske fantastiske. Og det slo ham, som så mange ganger tidligere, at hun var en typisk representant for den norske kunstkonsumenten: voksen urban kvinne med romslig økonomi og med et ytterst kvantitativt, eller snarere akkumulativt, forhold til kunst. Eva nøt ikke kunst, hun fortærte den. For henne var kunst ikke noe annet enn kultur. Kunsten inngikk bare som et underelement i den store sosiale matrisen; det viktigste var at man hadde sett/lest/hørt det nyeste på kunstfronten, for deretter med begeistring å kunne formidle de rette vurderinger i de rette selskapelige sammenhenger.

Han tenkte på hvor forskjellige de var. For ham var kunst, uansett uttrykksform, noe uhyre privat. Han snakket ytterst sjelden om kunst, i det minste utenfor seminarrommene på Blindern, og i så fall mente han aldri noe om den. Virkelig stor kunst hadde ingenting sosialt eller nytt ved seg. De siste årene hadde han nesten helt sluttet å lese nye bøker eller høre på nye plateinnspillinger. Han leste eller lyttet om igjen, de samme ti–tolv forfatterne, primært utenlandske, og de samme fem–seks komponistene. Han hadde ikke tall på hvor mange søndager han hadde ligget på sofaen og lyttet seg igjennom Glenn Goulds to innspillinger av Bachs Goldberg-variasjoner eller Keith Jarretts Köln-konsert, sikkert hundrevis – og alltid med en like sterk og rystende estetisk erfaring som resultat.

Eg trur Eva representerer dei damene du tenkjer på, sjølv om litteraturprofessor Meyer neppe er som hifi-mennene.

Men eg veit ikkje om eg vil karakterisera jazz som veldig mannleg i seg sjølv. Eg har knapt møtt ei einaste dame som har gått musikklinja som ikkje elskar 'Summertime' frå Porgy and Bess, og eg trur mange liker den 'behagelege' jazzen (type 1960-tal) som bakgrunnsmusikk. Men det hemningslause nerderiet mange her inne driv med, trur eg som sagt er ganske mannleg.

(Ingen slike inndelingar er heilt hundre prosent. Eldstejenta er blodfan av Hozier, og djupanalyserer alle tekstar, og alle tilgjengelege liveopptak, på eit nivå som fullstendig parkerer dei fleste deadheads. Sist gong vi var åleine ein laurdagskveld, var det ho ville gjera å sjå eit mobilkamera-opptak av ein Hozierkonsert frå Youtube).

 

[arf66]

Teaterpublikummet her er trolig mer feminint (jeg har ikke sjekka, men tror det er flere kjoler og skjerf enn... hatter og slips).

Sammenligningen med trådens tema er kanskje det at vi har forskjellige motivasjon til å lytte. Kan det være slik at menn gir litt mer blaffen og kvinner er mer opptatt av fasade?

Jeg velger å tro at kvinner som går på teater gjør det fordi de (a) liker teater og (b) er ute med venninner. Damer er mer sosiale, har større nettverk, enn mange menn.

Personlig har jeg aldri hatt sansen for teater. Har vært "utskremt" på et par forestillinger, og det frista ikke til gjentagelse. En gang med jobben, da gikk jeg i pausen, for det skulle liksom være en komedie, men det var dørgende stille i salen, og gørr kjedelig. Den andre gangen fikk jeg en invitasjon fra ei dame som hadde skrevet stykket, og måtte lide meg gjennom det. Overspill, skrik og skrål, det er mitt inntrykk av teater.

 

[arf66]

Eg trur Eva representerer dei damene du tenkjer på, sjølv om litteraturprofessor Meyer neppe er som hifi-mennene.

Men eg veit ikkje om eg vil karakterisera jazz som veldig mannleg i seg sjølv. Eg har knapt møtt ei einaste dame som har gått musikklinja som ikkje elskar 'Summertime' frå Porgy and Bess, og eg trur mange liker den 'behagelege' jazzen (type 1960-tal) som bakgrunnsmusikk. Men det hemningslause nerderiet mange her inne driv med, trur eg som sagt er ganske mannleg.

Jeg tok meg i å prøvelytte om det var forskjell på Topping DX1 og Dragonfly red i går, men gikk fort lei, da det var for omstendelig å bytte mellom dem. Satte i stedet på et feelgood-album (Down to the bone - Spread love like wildfire), og rydda og ordna litt på gjemmekontoret / man-caven.

Har observert nøyaktig den samme nerdingen på (snart nedlagte) diskusjonsforum på foto.no, hvor det masturberes høyt til optikk og megapixels. Også der har jeg alltid holdt meg til rimelige løsninger, fordi jeg strengt tatt ikke har følt at forskjellene i kvalitet var relevant for mine bilder. Også der stort flertall av menn.

Det som er ulikt mellom disse to foraene, er at tonen er inne er forsonlig, det var den ikke alltid på foto.no.

 

[hvego]

Ang. utsnittet fra Langelands bok mm: Det er interessant å drodle rundt ordene kunst/ kultur og konsumpsjon/ "sterk rystende estetisk erfaring".

Jeg merka meg også kommentaren om at kvinner gjerne er mer sosiale eller i hvert fall pleier omgang med flere, mens menn gjerne trives alene eller med færre. Selv er jeg kanskje en blanding - ikke av kjønn, det blir litt for moderne for meg, haha, - men av dem som trives alene eller med kun èn kompis eller te i et større sosialt rom. Jeg elsker teateret, men oppsøker det gjerne sammen med kun èn.

 

[parafinoksen 2.0]

Jazz er noe en må lære å like. Som sylteagurk. Eventuelt bare falle pladask for det. Noe jeg gjorde i åttende klasse, da jeg fikk låne bebop-ekstravagansa-albumet For Musicians Only av faren til ei søt venninne. Setting er viktig. Kanskje må du bare ta med dama på ... jazzklubb?

 

[arf66]

Min inngang mot jazz var faktisk smurfene ...

"Smurfenes boogie-woogie band"
"Smurf i harmoni"
"Smurf ba-be-ri-ba"

Da jeg studerte ble det kjøpt en del musikk, først på kassett, senere CD. Likte litt forskjellig, bare unngikk det jeg kalte "refrengmusikk", samt country og svensktoppar. Kjøpte noen "rare" plater, bla. Frank Zappa Jazz from hell, som det tok litt tid å lære å like. Også Jan Garbarek Rites ble kjøpt på CD, og den var også krevende å lære å kjenne. Også et par plater med Weather Report, som jeg ikke på det tidspunktet lærte meg å like noe særlig.

Men det var egentlig først etter at Spotify gjorde sin inntreden at jeg virkelig fikk utforsket musikk. Oppdaget Manhattan Transfer, og "vennet" meg til det jeg så som aparte toneskifter / klangbilder, og derfra gikk det bare en vei.

Nå hører jeg mest på "fusion" ifølge Spotify sine års-oversikter.

Når det gjelder Garbarek, så er det musikk jeg fortsatt sliter med å virkelig nyte. Den føles å ose av kvalitet, men blir slitsom i lengden synes jeg. Har lyst å like det, men et helt album blir for mye i slengen. Hjernen er nok ikke opptrent til å sette pris på de finere nyansene, fordi det føles veldig likt.

Det er omtrent det samme med Miles Davis, som jeg også prøvde aktivt å venne meg på her for et par år siden, men jeg gikk lei.

Etterhvert ble jeg veldig glad i mye av Weather Report, samt Joe Zavinul separat.

 

[hvego]

"Smurf ba-be-ri-ba"

Herlig med smurfejazz!
Om du ønsker å like Garbarek så kan du kanskje ta veien om Keith Jarrett og platene Belonging og My song. Jeg digger dem og syns de er ganske tilgjengelige - med Garbarek.

 

[arf66]

Herlig med smurfejazz!
Om du ønsker å like Garbarek så kan du kanskje ta veien om Keith Jarrett og platene Belonging og My song. Jeg digger dem og syns de er ganske tilgjengelige - med Garbarek.

Jeg er jo ikke akkurat ukjent med saksofon, men har følt at Garbarek spiller mye av de dvelende, langtrukne, pustende tonene. Liker Rites ganske bra, så det er ikke alt som er "vanskelig" .... Det høres litt rart ut å "ønske å like" noe, men det er som sagt når noe føles å ha kvaliteter som jeg ikke får helt taket på. Takk for tips, har lagt disse to til lista mi på Spotify.

 

[hvego]

Det høres litt rart ut å "ønske å like" noe, men det er som sagt når noe føles å ha kvaliteter som jeg ikke får helt taket på.

Jeg har jobba med å like litt av hvert. Som du skriver er det gjerne ting som har noen kvaliteter som er vanskelig å få tak i. Ikke akkurat jazz, men Soundgardens Badmotorfinger var en sånn plate. Det tok evigheter før jeg klarte å høre noe annet enn bråk. Med jazz er det gjerne litt annerledes: Jeg kan ha fantastiske konsertopplevelser med vanskelig tilgjengelig musikk, for siden å kjøpe plata og nesten aldri spille den fordi jeg ikke er i rommet sammen med musikerne og resten av publikum.