Om vi for enkelhets skyld ser bort fra at det er "45 kjønn" ifølge noen, så leste jeg noen tråder om hvordan hifi og audiofil er stort sett mannegreier.
Det jeg lurer på er om det også gjelder jazz? Altså om jazz er noe som bare menn egentlig liker?
Ja altså, hva de 43 andre ikke-binære driver med, er kan hende vanskelig å generalisere.
Det finnes selvsagt eksempler på alt man måtte ønske, men sånn litt generelt sett?
Jeg er altså mann, nærmer meg 60, og oppdaga jazz for kanskje 30 år siden, etter å ha gått veien via Pink Floyd, Black Sabbath, diverse speed-trash, Vangelis og Yello og ymse annet. Men nå er det jazz og jazz-funk og "fusion", samt omkringliggende herligheter som står mest i fokus. Musikk som ikke egentlig "betyr" noe, som ikke har et budskap, som regel uten vokal, men som har interessante klangbilder, teksturer, overganger, rytme, etc etc.
Floskelen om at "min kone forstår meg ikke" blir en underdrivelse her.
Hun blir direkte aggressiv av jazz, og det er egentlig godt gjort, så allsidig som dette feltet er. Jeg prøvde å spille noe av det snilleste jeg kom på, "Cantaloupe Island" med Herbie Hancock tror jeg det var. Den gikk i max 20 sekunder før den ble avvist som grusom etc. Jeg er ganske sikker på at dette ble besluttet på samme grunnlag som at tredjeklassingen finner ut at han ikke lenger liker fisk. Eller potet.
Hun bruker å tulle med at jeg egentlig ikke liker jazz, at det bare er for image, og at egentlig sitter jeg og hører på boyband og listepop hele dagen.
Jeg kjenner ikke så mange mennesker, og ingen andre som liker jazz. Hele den nære familie synes jazz er bråk.
Men at hifi og audiofil domineres av menn er det vel ingen tvil om, så hva med jazz?
Det jeg lurer på er om det også gjelder jazz? Altså om jazz er noe som bare menn egentlig liker?
Ja altså, hva de 43 andre ikke-binære driver med, er kan hende vanskelig å generalisere.
Det finnes selvsagt eksempler på alt man måtte ønske, men sånn litt generelt sett?
Jeg er altså mann, nærmer meg 60, og oppdaga jazz for kanskje 30 år siden, etter å ha gått veien via Pink Floyd, Black Sabbath, diverse speed-trash, Vangelis og Yello og ymse annet. Men nå er det jazz og jazz-funk og "fusion", samt omkringliggende herligheter som står mest i fokus. Musikk som ikke egentlig "betyr" noe, som ikke har et budskap, som regel uten vokal, men som har interessante klangbilder, teksturer, overganger, rytme, etc etc.
Floskelen om at "min kone forstår meg ikke" blir en underdrivelse her.
Hun blir direkte aggressiv av jazz, og det er egentlig godt gjort, så allsidig som dette feltet er. Jeg prøvde å spille noe av det snilleste jeg kom på, "Cantaloupe Island" med Herbie Hancock tror jeg det var. Den gikk i max 20 sekunder før den ble avvist som grusom etc. Jeg er ganske sikker på at dette ble besluttet på samme grunnlag som at tredjeklassingen finner ut at han ikke lenger liker fisk. Eller potet.
Hun bruker å tulle med at jeg egentlig ikke liker jazz, at det bare er for image, og at egentlig sitter jeg og hører på boyband og listepop hele dagen.
Jeg kjenner ikke så mange mennesker, og ingen andre som liker jazz. Hele den nære familie synes jazz er bråk.
Men at hifi og audiofil domineres av menn er det vel ingen tvil om, så hva med jazz?