Leste meg ganske mye opp på Dac'er før jeg gikk til innkjøp. AK4497eq er i "Velvet sound" serien til AKM. Og velvet sound er en ganske treffende benevnelse, Imo. Lyden fra Technics er fløyelsmyk og "kremaktig", helt uten korn, og med god fylde. Men samtidig veldig klar og ren med en sort støyfri bakgrunn. Spilleren gir meg en bemerkelsverdig innsikt i den eksakte kvaliteten til hver enkelt innspilling/mix/mastering.Det er noe i det der, ess-chipene får en del kritikk for å være litt kliniske i all sin detaljrikdom. Tror jeg leste noe om dette i en test av en av de siste oppospillerne (HifiWorld). Man kunne fått en rikere og varmere lyd ved å velge et annet filter, men man valgte å gå for det som gjorde det best ved målinger. Missed opportunity iflg bladet, man kunne lagt inn en valgfrihet, men det var ikke gjort.
Det som frister mest ved en Marantz er akkurat den egenutviklede dacløsninga der alt omgjøres til dsd internt uten å bruke eksterne chiper. Marantzlyden frister. Når det gjelder streaming og harddiskmusikk er jeg uansett en gjøk, det skal ekstremt god bruksanvisning til før jeg fostår noe som helst, så den delen er uansett ikke viktig. Foreløpig hvertfall. Håper på tester av mk2 etterhvert da.
Et par eksempler:
Revolver med The Beatles, den originale 1987 CD'n som er en AAD. Har spilt denne jevnt opp gjennom årene og fant den frem i går kveld. Nå låter den bedre enn noensinne; mer klanglig fylde, enda litt åpnere i lyden. Og de små digitale artefacts fra en middelmådig A/D konverter fra 1987 en nå langt mindre hørbart; Musikken oppstår på en sortere bakgrunn enn tidligere.
Et tilfelle med motsatt fortegn: The Doors s/t album på DCC Gold CD fra 1992. Mastret av Steve Hoffman. Litt historie først: Hoffman fikk jo sparken som mastering engineer fra MCA Records: Etter det lagde han sitt eget mastering studio hjemme i privatboligen og begynte å mastre for DCC, gjerne med rør i signalkjeden.
Jeg har tidligere holdt denne Doors Gold CD'en ganske høyt i kvalitet. Det var siste gangen den originale 2-spors mixen ble brukt før tapene gikk til evig fortapelse. Den er mastret med 2A3 rør i signalveien. Noen år siden sist jeg spilte denne. Nå hørte jeg den på en ny måte. Den har begrenset båndbredde, det er et tynt filter mellom musikken og lytter, lyden har et snev av "indre hardhet" men ikledd en litt lush/soft rørlyd. Det er opplevelser som dette som får meg til å smile fra øre til øre. Ikke rart at Hoffman skrev på forumet sitt at han ikke ville mastret en del av sine utgivelser på samme måte i dag som han gjorde den gang da. HiFi-anlegget han har i hjemmet i dag er langt mer oppløst og transparent.