Mye spennende emnefelter her å dypdykke i. Men noe en kan reflektere over er om for mye kunnskap og innsikt kan være mer til forbannelse enn velsignelse i det enkle spørsmål; hva låter mest riktig?
Vi alle opparbeider oss en akustisk læring og akustisk hukommelse ved det å gå gjennom livet og være tilstede blant mennesker, i naturen, musikk via konsertopplevelser osv.
Du har to personer. Den ene personen vet absolutt ingenting om teknologi i generell forstand, ingenting om analog vs digital, vet ingenting om teknologien bak de komponentene som snart skal lyttes til. Den andre personen er helt motsatt. Han har lest seg opp på teknologi, har tusenvis av forskningsartikler i bakhodet om psykoakustikk og alt mulig annet. Han har også kunnskap om de komponentene som snart skal lyttes til, det være seg digital eller analog, transistor eller rør og mye mer. Det er godt mulig at all kunnskapen har farvet hans meninger om hva som duger og ikke duger.
Så kommer dagen det skal lyttes til noe HiFi. Det spilles et stykke nyinnspilt akustisk musikk med vokal og instrumenter. Ingen av de to har hørt musikken tidligere.
Hvem av disse to er i best posisjon til å avgjøre hva som låter mest riktig, eller mest naturlig?
I mange sammenhenger har jeg opplevd at vi som lydentusiaster blir farvet og rett og slett begrenset av den kunnskapen vi har tilegnet oss. F eks «MoFi gate» for noen år siden. Etter at det ble kjent at vinylplatene til Mobile Fidelity hadde et digitalt step i produksjonen begynte mange entusiaster å justere sine egne meninger om hva som er bra og hva som er dårlig, hva dem egentlig hadde hørt tidligere. For meg var det fasinerende å følge Hoffman forum de påfølende månedene etter «MoFi gate».
Så konklusjonen min blir kanskje at for mye innsikt og kunnskap godt kan bli til en forbannelse, i relasjon til det vi driver med.
Jeg synes dette er et meget sterkt innsalg av blindtesting.
Kunnskap om teknologi og måledata er ikke en mindre trigger for bias enn pris, merkevare, status og design/utseende er. Viktig å fjerne alt dette. Bias kan både virke på den måten at vi får en bekreftelse på det vi tror, eller den kan virke motsatt, altså at vi får en sterk opplevelse av et motsatte av det vi forventet. Ofte, om man kan gjennomføre en blindtest der man oppdager at man har lurt seg selv, så kan man vri og vrenge på seende test etterpå uten at man klarer å gjenskape det man først trodde man hørte.
Vi ser dette både i tilfeller der man bevisst har gått inn for å lure noen, der man ved et uhell ikke hadde koblet inn det som skulle testes osv. Vi ser det også på utstyr som det angivelig er stor forskjell på fordi det er kjent at det skal være en del forskjell på de to. Det kan være at målingene også ganske tydelig bekrefter at det er forskjell, men så klarer vi ikke skille dem i blindtest. For mange oppleves det som et tap, men samtidig ser vi også ofte at dette kan henge sammen med at for eksempel forvrengning er mye høyere på den ene, men fortsatt lav nok, og lave nok harmoniske, til at det er vanskelig å høre. Det samme kan gjelde støygulvet som er lavt nok på begge til at det havner under innspillingens støygulv på de aktuelle høyttalerne. Det kan også like gjerne være massive forskjeller i evnen til å drive laster, men høyttalerne man tester på er ikke vanskelige nok å drive til at det er særlig forskjell i det aktuelle oppsettet heller. Kanskje den ene leverer 10kW og den andre leverer 30W, men i testoppsettet har man ingen rimelig mulighet til å utnytte særlig mer enn 30W.
Da har vi med å gjøre to produkter som vi vet det er forskjell på, og vi vet det kan være lett å skape situasjoner der forskjellen er lett hørbar. Samtidig kan vi se på det aktuelle oppsettet og konkludere med at hvor forskjellig produktene enn er så ligger forskjellene i det aktuelle testoppsettet under rimelige grenser for hva lytterne kan høre.
Ellers føler jeg det du avslutningsvis spør om handler om å vurdere klangkvalitet. I min verden er det to ting man bør teste før man kommer dit. Det ene er om det faktisk er reelle forskjeller på DUT A og B. Grunnen til det er ikke bare at man hele veien skal så tvil om hvorvidt man hører forskjell, men også at man da blir langt bedre rustet til å si noe om hva de reelle forskjellene rent lydmessig er. Får man leke seg gjennom en del innspillinger og velge noe man føler eksponerer forskjellene er det lettere å vite litt om hva som er forskjeller. Etter å ha bestått en blindtest får man konfidens på at forskjellene er robuste nok til at man kan vurdere hva det for eksempel betyr for måten instrumenter gjengis. Det er den andre siden av saken, å skaffe seg oversikt over de faktiske forskjellene.
For om vi beveger oss over på lytting og hva som gjør en lytter god så spiller ikke teknisk kompetanse i særlig grad en rolle, men det gjør heller ikke egentlig generell hifiinteresse. Det er litt som med sjakk, man blir ikke god i sjakk av å se på sjakk på TV, selv om man ønsker det aldri så mye. Man blir heller ikke god i sjakk av å være god på å lage sjakkbrikker. Man må simpelthen trene, og la hjernen opparbeide seg et enormt arkiv med utallige partier.
På samme måte vil en som trener på å lytte til toner og vet hvilken frekvens de har etter hvert begynne å huske dem. Etter å ha lært dette vil vedkommende kjenne igjen frekvensene som deler av lyden i instrumenter. Straks dette er på plass kan vedkommende begynne å høre etter ting som skjer flere steder i lydbildet basert på forventning og tidlig etablere en mistanke som raskt bekreftes når flere instrumenter kommer til, eller man skifter til en annen innspilling. Så kan man begynne å komplisere det litt mer ved å lære seg om harmonier og hvordan de høres ut. Om noen setter på en firkantpuls kan en godt trent lytter ramse opp frekvensene som er i denne. La oss si man forholdsvis lett kjenner igjen en firkant fordi den er ganske spiss, også vet man at grunntonen må ligge rundt 700Hz. Da kan man også lett si at en firkant er bygget opp av alle odde harmoniske, så altså 2100, 3500, 4900 osv. Sagtann på sin side inneholder både like og ulike, så den tar med seg 1400, 2800, 4200 osv i tillegg, og låter på en måte litt varmere. En triangelbølge på sin side låter vesentlig varmere fordi man har et harmonisk innhold som minner om en firkant, men de harmoniske ruller av raskere. Det er ikke bare ren pugging å lære dette, det er også en del logikk i det. For eksempel kan vi si at sagtannfunksjonen er energimessig symmetrisk, men flankene er ikke symmetriske, og det er en forutsetning for å generere like harmoniske. Det lar seg gjøre å få instrumenter til å generere like harmoniske, men den overtonen instrumenter har lettest for å generere er den 3. harmoniske siden nærmest en hver symmetrisk kurvemodifikasjon produserer en eller annen grad av 3. harmoniske overtoner.
Litt som i sjakkens verden er det det å kjenne igjen ting, og ha etablert knagger å henge dem på i tankene, som gjør at man effektivt kan skille mellom A og B, og si noe om hva som er riktig. Å trekke pusten dypt, legge hånden på hjertet og si til seg selv "dette låter rett" kan føles bra i øyeblikket, men om man benytter samme metode i sjakkens verden vil man ganske fort ende med å se at en litt mer nøyaktig tilnærming er svært nyttig. Dette handler ikke om å fortelle mennesker at "sorry, du tar feil, du liker ikke den lyden der", men det handler om å hjelpe seg selv til å ta et valg som gir mer av det man ønsker enn det man klarer å oppfatte i en overfladisk test.
Det er lett å forstå at jo mindre trent man er i dette, jo lenger tid vil man trenge. I teorien kunne man, bare med nok tid, prøve seg frem med alle mulige løsninger ut fra et gitt sjakkparti og ende med en overlegen seier bare ved å kunne reglene. Særlig realistisk er det dog ikke med tanke på hvor ressurskrevende det er mtp nettopp tid. Det sier seg selv at den menneskelige hjerne ikke har regnekraft nok til å teste alle de 10e40 ulike trekkene som kan gjøres på et sjakkbrett. Selv om konsekvensen av å velge hifiutstyr er en helt annen så vil det klart også lønne seg å ha brukt tid på å skape slike knagger i hodet på forhånd.
Man skal ikke lete så fryktelig lenge før man finner en studiotekniker som gjennom et par Yamaha NS10 kan høre at gitarampen ikke låter som den skal. For utenforstående kan dette virke som magi, men for en som har hørt den samme ampen i innspillingsrommet og gjennom NS10 nesten hver dag i 10 år så er det knappest noen heksekunst.
Veldig mange ord for å si noe enkelt, så jeg oppsummerer kort her: Den som kan gjøre en robust kvalitativ vurdering relativt raskt er den som har trening som lytter, og det krever en god del jobb. Man trenger å ha tilgang på verktøy som kan endre lyden på mange ulike måter for å få slik trening. Det har ikke noe å si om vedkommende kjenner teknologien bak, vet prisen, er god på å synse om ting han ikke har greie på osv, uten trening er han bortimot verdiløs til oppgaven. Da vil han velge det han ønsker basert på det han opplever der og da, men det vil være ganske lett å få samme person til å endre mening bare man klarer å overbevise ham om at den nye vinen plutselig er blitt nr 2.
EDIT: Elsker den MoFi-historien. Den viser bare hvor mye høyere en del setteregoet enn det å egentlig interesse for å lære noe.