Jeg var på Bruckner og Mahlerkjøret selv i min henfarne ungdom. Mahler har holdt seg selv om jeg stort sett bare hører ham live, er heldig som bor i Bergen (og før det i Oslo, flyttet ditt akkurat da konsethuset åpnet). For meg er dette i liten grad stuemusikk uansett hvor mektig anlegg man har. Etter min erfaring er det et visuelt element i stor og kompleks musikk og blikket hjelper å dekode og forstå det som skjer. Jeg opplevde det selv i høst med Schuberts kvintett med de to celloene, dette er nesten umulig å høre selv i en god innspilling men det ble en åpenbaring å se hvordan den ene celloen tok seg av alle pizzicatoene som denne musikken er full av, men den andre supplerte med strøkne toner.
Bruckner hører jeg lite på, nieren i Nidarodomen var en fin opplevelse under Olavsdagene for noen år siden. Bruckner hører hjemme i slike omgivelser, og jeg har vært innom i storslåtte St Florian der han jobbet som organist og er gravlagt.
Plukket fram sekseren under Wand i går kveld, og må innrømme at for meg har Bruckner ikke eldes veldig godt. Messingkoralene er fortsatt like storslåtte, og de Lændleraktige adagioene som jeg i sin tid falt for er fortsatt like vakre, men den grovkornete dynamikken, repetisjonene og den manglende tematiske utviklingen som jeg ble mer og mer oppmerksom på da jeg i sin tid lyttet mye på Bruckner (og var blodfan) oppleves som mer og mer slitsom.
Bare et synspunkt i en diskusjon og ikke ment som et forsøk på å disse Bruckner, han er vel verdt å høre på og hører hjemme i en velbalansert musikkelskers verden. Jeg har både Bruckner (mye) og Anita Skorgan (1) i LP samlingen, ingen sammenligning for øvrig, men musikkinteressen tar mange retninger og slik skal det være. En gang i tida måtte man kjøpe noe for å høre det. Bruckner har definitivt sin plass blant store symfonikere, Østerrike har en god rekke med Mozart, Haydn, Beethoven, Bruckner og Mahler, og i symfonisk sammenheng er jeg tilbøyelig til å regne Brahms også som østerriker.