De fleste har vel fått med seg Elon Musk og DOGE i USA og det kan man jo tenke sitt om. Men hva om noe tilsvarende, i en mild variasjon, hadde skjedd her på berget? Nå har jeg aldri jobbet innen offentlig forvaltning, men jeg har stundom lurt på hva for eksempel en ansatt i Plan og Bygg i Oslo Kommune tenker når det er en reguleringssak om et boligkvartal i Oslo som er på andre eller tredje eller fjerde året. Enkelte saker tar nesten like lang tid som det tok å utkjempe andre verdenskrig. Finnes det noen refleksjon over "hva i helvete er det vi driver med?" eller tenker man i en slik stilling at man bedriver stor samfunnsnytte ved å trenere, innvende og saksbehandle, ta innspill fra berørte parter og i praksis trenere i det nær uedelige? Det er langt på vei en offentlig hemmelighet at når det nærmer seg fristen på 12 uker så sender de en eller annen merknad som gjør at fristen på 12 uker begynner på nytt (ellers kan de ikke ta byggesakgsgebyr som er etatens største eksterne finansieringskilde). Man trenger ikke være spesielt konspiratorisk anlagt for å se de åpenbare problemene her.
Etter at John F. Kennedy lanserte ideen om å sette en mann på månen tok det ca 9 år før Neil Amstrong gjorde det. Det er tre år raskere enn den raskeste byggingen av en høyspentlinje i Norge. fra ide til ferdig Neppe til noens overraskelse så jobber jeg innen området bank/finans/forsikring. Spesielt etter 2008 og finanskrisen så har vi blitt utsatt for en tsunami av reguleringer. Jeg kunne si antall ansatte i sjappa som på et gitt tidspunkt jobbet kun med en del av dette men ingen ville trodd meg så jeg lar være. Antall ansatte som jobber med å håndtere og/eller skape friksjon øker stadig og kostnadene ved dette dyttes i siste instans rimelig nok over på kundene.
Som nevnt ander steder så virker det, i alle fall tilsynelatende, at det i EU har synket inn en slags erkjennelse av at man som en sum av gode intensjoner har endt opp med å regulere ting til døde. 2/3 av bedrifter i EU oppgir reguleringer som det største hinderet for investeringer og satsinger (energipriser er nr 2). Om noe kommer til å endre seg her gjenstår å se - veldig mye av mulighetene til å trenenere er lovfestet og det er et tårn av muligheter for å forsinke en eventuell beslutning så det er ikke spesielt enkel materie å manøvrere i og det har over tid dukket opp et helt økosystem både i det offentlige og private som lever av og for nettopp slike hindringer og som ikke er spesielt hyppe på at noe skal endres.
Case in point: For snart fire år siden så fikk vi et varsel om at vi måtte bidra økonomisk til opparbeidig av fortau i gata her pga fortettelse. Det har vært en del bråk og klarging rundt dette og sakskomplekset fikk etter hvert politisk oppmerksomhet i Oslo. Nå etter fire år så har jeg fortsatt ikke den fjerneste anelse om hva som skjer. Skal vi betale vår andel? Blir det en ordning med kostnadsdeling der kommunen tar en del av regningen? Er selve kravet ugylding grunnet ymse formaltieter? Blir det en slags minimumsløsning istedenfor den maksimumsløsningen kommunen først foreslo (som hevdes umulig gjennoimføre) og så burtetter. Oslo kommune har altså brukt over fire år på ikke å klare å konkludere i det som må være en relativt enkel sak. Hvor mange kvinne- og mannetimer som er brukt på disse sakene aner jeg ikke, men det kan neppe være langt unna hva det ville koste å bare bygge fortuene i utgangspunktet.
en.m.wikipedia.org
www.nb.no
www.aftenposten.no
www.nrk.no
