Det var en gang i tiden Hr. united hadde en helt fin tilværelse. Stua hans var ryddig, lys, praktisk og fredelig.
Det gikk an å spise, ligge på sofaen, få gjester, høre musikk og se fotball på Tv. Ikke minst det siste. Ingen klaget (pluss naboene da).
Så lurte to feite monstre (også karakterisert som "søde små de, passer jo helst for soverom de der") seg inn døra. Det var alt for lett, husverten burde ikke gått så regelmessig på polet. Idyllen var borte, men horroren hadde så vidt begynt.
Tannoyulvene var opprinnelig fine i pelsen de, men noen insisterte visst på å flå dem. Brutalt, det var ingen måte på ødeleggelsene. Ikke rart, siden Ingen hadde styring.
De fine svarte KEF-høyttalerne mine ble lett skremt bort. Siden har Ingen sett dem. Jeg har spurt Ingen om det, men han er taus som en grav. Er de henrettet og begravet i bakgården? Hulk, hulk.
Deretter brøt sjefsskurken seg inn og spiste lett opp robotstøvsugerne som fra før av regjerte på parketten.
"Gulvet har ikke plass til mer enn én type krypdyr, og hvem er sterkest?" lo det ondskapfulle, siklende beistet. Og åpnet kjeften og begynte å gafle i vei.
To av dem var det også.
De djevelske hyenene nektet plent å la seg fordrive. "Nå er det vi som bestemmer, og vi trenger mer plass", var kommandoen.
Disse strømspiserne her, for eksempel, måtte pent pelle seg vekk. De skal rett og slett være glade for de kommer seg helskinna herifra.
Legg merke til hvor trangt og rotete det er blitt i denne enden av stua. Helt herpa.
Det gikk an å spise, ligge på sofaen, få gjester, høre musikk og se fotball på Tv. Ikke minst det siste. Ingen klaget (pluss naboene da).
Så lurte to feite monstre (også karakterisert som "søde små de, passer jo helst for soverom de der") seg inn døra. Det var alt for lett, husverten burde ikke gått så regelmessig på polet. Idyllen var borte, men horroren hadde så vidt begynt.
Tannoyulvene var opprinnelig fine i pelsen de, men noen insisterte visst på å flå dem. Brutalt, det var ingen måte på ødeleggelsene. Ikke rart, siden Ingen hadde styring.
De fine svarte KEF-høyttalerne mine ble lett skremt bort. Siden har Ingen sett dem. Jeg har spurt Ingen om det, men han er taus som en grav. Er de henrettet og begravet i bakgården? Hulk, hulk.
Deretter brøt sjefsskurken seg inn og spiste lett opp robotstøvsugerne som fra før av regjerte på parketten.
"Gulvet har ikke plass til mer enn én type krypdyr, og hvem er sterkest?" lo det ondskapfulle, siklende beistet. Og åpnet kjeften og begynte å gafle i vei.
To av dem var det også.
De djevelske hyenene nektet plent å la seg fordrive. "Nå er det vi som bestemmer, og vi trenger mer plass", var kommandoen.
Disse strømspiserne her, for eksempel, måtte pent pelle seg vekk. De skal rett og slett være glade for de kommer seg helskinna herifra.
Legg merke til hvor trangt og rotete det er blitt i denne enden av stua. Helt herpa.
