|
Impulsive (?) oppgraderinger
- Trådstarter impulse
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Så så, broder Sluket. Ta det ikke så tungt. Du er ikke den eneste med LP-12-motstand i kroppen.
Jeg regner forøvrig med å få henta vidunderert i dag, og selv om jeg har mitt vakre avkom i hus i kveld, blir det kanskje tid til å få satt opp og justert litt likevel. Vi får se. Bilder og ord kommer etterhvert. Det tegner til å bli en morsom shoot-out, i alle fall....
jeg blåser såpebobler?! ???
hvor mange byggetråder har du startet Sluket?
he-he ;D
ellers enig med deg i vurderingen av L(ille) P(uslespill) 12, bortsett fra at selv British Museum ville heller valgt likt som trådstarter
mvh
Leif
Med "British Museum" Leif, så mente jeg strengt tatt hele øyriket der borte generelt, som er et museum. Send noen gode tyskere over der med et par dugelige Kärcher'e i XL-format, så kan de spyle hele rasket ut i Irskehavet og begynne fra scratch ;D ;D
Forøvrig så liker jeg England veldig godt!!
Bor nok kanskje en liten anglofil i Impulse også..??Kreativt og passende i forhold til Linns nærmest grenseløse oppgraderingsprogram, det skal du jaggu ha.
Jeg har eid etpar stykker, men hører vel til dem som aldri fikk LP-12 til å synge hos meg. WB ACT er faktisk den eneste flytende opphengte platespilleren jeg har blitt..eh...opphengt i. ;D
Hvor bliver så bildene av ?Vel, det har seg slik at jeg prioriterer samværet med datteren min i kveld. Hifi er nå engang bare ting. Dermed har jeg ikke fått hentet den enda, noe som forklarer de manglende bildene. Dere får nok vente til i morgen, mine herrer.
Jeg kan bidra med et griselekkert bilde av spiller og arm sett bakfra. Ikke akkurat metallsløyd, det her...Vedlegg
Borerigger har aldri vært min greie, Rolf. Jeg kunne strukket meg til en Avid Acutus, men der går grensen. En WB er virkelig noe for seg selv, og jeg har ønsket meg en siden jeg fornyet kjenskapet til den i sommer. Og nå står den her snart.rolfozzy skrev:
Og ønsker som oppfylles etter det har gått minst 10 år blir en skuffende nedtur og en sviende lærepenge om retronostalgifellen.
Om WB ikke låter svært mye bedre enn Luxman'en blir jeg svært overrasket Impulse, da tror jeg det er noe galt med den. Det har imo aldri vært en kommersielt tilgjengelig spiller fra Japan som er noe i nærheten i ytelse. Ikke at jeg har hørt alle, og slett ikke sammenliknet selvsagt, så det er bare et generelt inntrykk.
Mange av de japanske highendforsøkene fra tidligere tider, inkl Luxman, er av sine diehard entusiaster solid overvurdert på ytelse jamført med gode spillere av idag (inklusive minst fra 90-tallet og oppover) imo. Gratulerer!Sluket, jeg mener WB-armene er alldeles fantastiske. Ekstreme lagre,armrør med avsindig torsjonsstivhet, resonanskontroll i superklassen, sylskarpt gjennomtenkte løsninger og byggkvalitet svært få andre kommer i nærheten av. Craig Milnes og gutta leverer karbonfiberdeler og vibrasjonskontrollkomponenter til superbilprodusenter når de ikke lager HiFi, så de vet virkelig hva de driver med.
Rolf, jeg eide en WB ACT One for endel år siden, men den ble rappa etter ganske kort tid, så jeg fikk den aldri helt under huden, selv om jeg husker at den fikk min Grado The Reference til å synge. Så fikk jeg anledning til å høre en i sommer, og DA ble jeg klar over hvilken klassespiller dette er. Den låt rett og slett fantastisk. Dermed er det enslags poetisk rettferdighet i at jeg har funnet en til, og jeg gleder meg som en unge. dessuten elsker jeg det rene og gjennomførte designet, den ubegripelig fine armen, den digre og kresent utførte strømforsyningen og auraen av "understatement". Dette er en "sleeper" !
Du har forresten rett. Dette er en impulsehandel så det holder.
Hvordan visste du at jeg liker ordspill, forresten?
Takk, Vidar! Vi får se om Luxmanspilleren (som egentlig er en Micro Seiki BL- 707) kan holde stand. Registrerer at du tviler. Det er mange der ute som mener noe annet, men jeg skal holde deg orientert! Du skal se du snart kjøper deg platespiller, Fredd! ;D
Nå er det fredagsmorgen og snart deadline. Denne gangen har jeg både spennende utstyr og fantastisk musikk å skrive om, så her sitter jeg med kaffekoppen og en av mine definitive "records to die for" som de så treffende uttrykker det i siste nummer av Stereophile. Jeg synes forresten den årlige artikkelen er blitt ufattelig kjedelig, forutsigbar og skranten de siste årene. I grunnen kan vel det sies om hele den blekka.
Kanskje trikset er å gjøre det sjøl. Skrive litt om alle platene som virkelig betyr noe for meg her inne. Etter mønster av Vidars svimmelt imponerende klassisktråder, for eksempel. En tittel pr. uke, for eksempel. Det hadde kanskje vært noe? ;D Litt av problemet er kanskje at enkelte av de samme titlene også ville kunne komme til å bli omtalt i Fidelity, men det er jo ikke sikkert det spiller noen rolle.
Vel, vel. I dag fant jeg fram en av de fineste skivene jeg har, en jeg vet jeg har snakket varmt og lenge om her inne før. Men en god ting kan som kjent ikke sies for ofte. Rolf Lislevands "Diminuito" er noe av det fineste jeg vet om av musikk for tiden. Det høres kanskje gubbete ut å falle i staver over italiensk renessansemusikk for lutt og ensemble, men dette er en tidsmaskin av en plate, så uendelig vakker at gåsehuden er der med en gang. Jeg skal ikke skravle for mye om den, bare komme med en dyptfølt oppfordring. Kjøp den! Det gjør forresten ingenting at den har glimrende lyd heller.....
Har du fått deg denne, Fredd?Vedlegg
Fredag ettermiddag med enda mer kaffe i koppen, huset for meg selv (og forhåpentligvis en tur ut for å hente platespiller litt senere..) og en gammel klassiker fra det året jeg var.. eh..tretten. Samme året som jeg ble hekta på hifi, faktisk.
Jeg vet det ikke gis mye street kred blant angstrockere og shoegazers, men jeg er så gammal at jeg kan takle avanserte harmonier, akkordprogresjoner, pianosoloer, innleide studiomusikere, tekster med beatnik-slagside og blåserekker uten å få brekninger og nupper på sjelen, så jeg liker The Dan, eller Steely Dan for de litt mindre innvidde. Navnet tok de forøvrig fra en diger metalldildo i William Borroughs´"Naken lunch".
"The royal scam" fra 1976 er mer gitardreven (Larry Carlton, for det meste), litt mer funky og mindre radiovennlig enn etterfølgeren Aja, men jøsses, det swinger som pokker. For meg er jo noe av det coole med denne skiva at den førte til at jeg begynte å høre på jazz,men her sitter jeg altså trettifem år etter og konstaterer at det her holder som pokker fremdeles. Så får heller rockpolitiet komme og hente meg....Vedlegg
Min favorittskive fra Steely Dan det der!Så, så Trond, man trenger da ikke unnskylde seg årgangsplatene til SD! Det er ikke blitt så ille her på HFS?
Rolling Stone holdt i sin tid den som den beste SD skiva, knepent foran Aja. For noen arrangementer og gitarsoloer! Eneste ankepunkt jeg har, er en litt grå/kompakt lyd, men mulig jeg ikke har hatt riktig versjon? Tror jaggu jeg har vinylskiva (i gjennomsiktig gull!) stående på loftet fra da jeg parkerte platespilleren min på slutten av 80-tallet.
Da har du ikke en original US førstepressing iallefall. Det har jeg, og det låter rikere enn en arabisk oljesjeik.Hehehe.. Jeg unnskylder ikke skivene til Dan, Petter.. eller at jeg liker dem. Jeg harselerer bare litt med angstrocknerdene som får pels bare de hører navnet.
Så du har skivene dine enda, altså? Tror vi må snakke litt om det over en nøtterose og en kaffekopp...
Vidar, jeg slutter aldri å imponeres over hva du har av pressinger. "Rikere enn en arabisk oljesjeik"... Hvilket utterykk!! ;D ;D
Jeg skal ikke skryte på meg "loftet fullt" fordi jeg solgte det meste av regulære skiver til en kompis. Men hadde næringsvett nok til å beholde en kasse med div half speed mastering, Sheffield Lab og denslags. Gav bort RLJ EP'n til LMC, forresten.impulse skrev:Så du har skivene dine enda, altså? Tror vi må snakke litt om det over en nøtterose og en kaffekopp...
Du er hjertelig velkommen. Jeg er nå blitt eier av trolig "verdens beste" DAC som langt på vei redefinerer digital lyd mht mikrodynamikk, oppløsning og naturlighet. Den har du sikkert interesse av å legge øre til. Får svigers på besøk en ukes tid nå, men fra månedsskiftet av kan vi ta en formiddagssession. Med <kremt> Moccamaster, dog... ;DBroder Sluket, jeg fant en omtale av WB-armen fra Hi Fi News, ca 1999.( Nå var jo ikke det akkurat i forigårs, men læll a´gitt..) Konklusjonen er som følger; "It ranks up there whith a handful of the world´s best tonearms". Den får ekstremt mye skryt for åpenhet, mellomtonekvaliteter og naturlig renhet i presentasjonen.Så er´e natta her. Jeg sitter og forsøker å si noe klokt om etpar høyttalere fra De Forenklede Stater, barnet sover (skulle bare mangle!) og huset er stille. Januarnatta blir enda litt mer fargerik og funklende ved hjelp av Leif Ove Andsnes og hans tolkning av Mozarts pianokonserter nummer 9 og 18. Vakkert, vakkert, vakkert. "Litt Mozart hver dag" som awe her inne uttrykker det. En holdning jeg med glede abbonerer på. Litt Mozart hver natt er ikke så dumt det heller...
Her er både coveret og et bilde av pianisten sjøl i et avslappet øyeblikk under prøvene ved forrige års Kammermusikkfestival...Vedlegg
Jeg har vel vært inne på det før etpar ganger, men jeg led av relativt fremskreden Hi-Fi blues for en tid tilbake. Det var plutselig ikke så morro lenger, anlegget sto avskrudd i foruroligende lange perioder, og jeg var til og med inne på den kjetterske tanken å nedgradere litt. Ikke at den tanken ble tenkt helt ut og skikkelig realitetsbehandlet, men den var der. Skremmende greier, gitt!
Vel, nå har faenskapet vært over en stund. Musikken nytes som aldri før, anlegget låter som ei kule, nye komponenter er på vei inn, morsomme ting har vært og er innom for testing, enda morsommere og forskrekkelig dyre og gode ting er lyttet på hos redaktøren, jeg planlegger "hjemme hos"- besøksartikler og gleder meg til å oppleve hvordan det låter hos folk jeg ikke kjenner, jeg har lyst til å invitere mine utmerkede alliansebrødre og noen skribentkolleger på mer musikk, mer chilli og mere øl, og ikke minst har jeg tenkt meg ned på Bare Jazz og møte OVK- gjengen i morra. Det swinger igjen !
Jeg satte meg rett og slett ned og tenkte leeeeeenge og vel igjennom hva det er jeg synes er så fantastisk fint med denne rare hobbyen vår, og kom til at det som holder meg gående, er kameratskapet, musikken og opplevelsene. Ikkke utstyret. Det er bare nødvendig for å kunne tilnærme seg de beste sidene ved å være engasjert i hifi.
Så derfor, folkens; hva gjør dere når det ikke virker så morro lenger? Venter til det går over? Kobler alt ned? Reiser på inspirasjonstur? Kjøper masse musikk?
Jeg vet hva som får meg til å gå lei, så jeg prøver å unngå i det lengste å gå med planer om oppgradering. Hyppige bytter gjør meg rastløs å lei. Da gjør jeg noen dypdykk i Spotify eller bestiller en liten haug med ny musikk. Fungerer fint for meg.
Det er omtrent som med arbeidslysten når den kommer - man setter seg rolig ned og venter til det går over!!
Ærlig talt Impulse - jeg vet ikke, da jeg aldri har opplevd det du beskriver. Kanskje du er syk i hodet?
Fikk vi ikke en indikasjon på noe i den retning med dissingen av Moccamaster? Og skepsisen til at WB vil være knusende overlegen traktoren fra Luxman? Som Frasier pleier å si; hold linja og vår produsent vil gi deg kontaktinfo til en egnet terapeut. -
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…