Nå har det vært mye snakk om nyanskaffede platespillere som låter fantastisk bare de går i riktig hastighet og platespillerhyller som kanskje er på vei til Bærum snart, med derpå følgende inntak av kaffe og wienerbrød.
Derfor, en tur tilbake til det det egentlig handler om. Musikken.
I dag sitter jeg hos kjæresten og spiller på hennes røde Geneva .Hun er i Tyskland på jobb, jeg har huset nesten helt for meg selv, og kan spille musikk hun vanligvis får pels og åndenød av. Plata ble innkjøpt forleden, og fant veien hit netopp med denne søndagsformiddagen for øre. Kanskje er det den siste CD-plata jeg kjøper på en stund. Bare jeg får WB `n til å få oppjustert rundetidene etter et skjema på 33 1/3, blir det nok handlet mest på Big Dipper framover, tror jeg.
Men tilbake til dagens emne, Leif Ove Andsnes`relativt ferske versjoner av Rachmaninovs 3de og 4de pianokonsert med Pappano og LSO. Avsindig fantastisk spilt, så teknisk brilliant og følsomt, samtidig med den lekne autoriteten som
er Andsnes. Dette er noe av den mest krevende klavermusikken som er skrevet, og her setter vår mann skapet så ettertrykkelig på plass av enhver som har noen som helst følelse for klassisk musikk må ha denne i samlingen. Og jammen har ikke Pappano fått skikk på LSO også. Det er bare å løpe, men kanskje best å vente til i morgen, med mindre man bruker nettet.
Jeg har ikke orket å laste ned coveret. Nettet er totalt sirup her i dag. Men det kommer!
Edit; Her er coveret. Alvorlig nå om dagen, vår mann.
