En litt spessiell ting som slår meg med desse høytalerene er hvor klart de låter men likevel blir de nesten aldri slitsomme.De har et engasjement og en timing,en evne til å få føtter og hode til å gå,som jeg faktisk ikke tror jeg har opplevd i samme grad noengang fra et stereoannlegg.Jeg har heller aldri i like stor grad opplevd at jeg bare setter på cd-plater og så går de ofte til endes! Med omtrent alle andre oppsett jeg har hatt og hørt så får jeg en form for enten kjedsomhet eller tildels ubehag pga litt slitsom innspillingskvalitet,her er stort sett ingen av delene noe tema!
For å ta et par eksempler: Nemnte tidligere min noe lugubre utgave av Deep Purple "In Rock" ."Child in time" er jo som regel fantastisk i de fleste utgaver og låter bra på de fleste annlegg,men resten av plata har tidligere i denne utgaven gitt meg en blanding av rotete og aggresiv lyd på mange av sporene.Dette gjør at jeg ofte skifter spor,eller bare går lei og setter på noe annet.Hele markII gjengen av DP er jo fantastisk,kanskje min favoritt DP sammensetning,drivet,kompet,Ian Paice og Roger Glover i bunn er jo fantastisk,men på denne utgaven kan jeg ikke si jeg har sittet og trampet takten hele tiden.Men med VR-35 så blir det en annen opplevelse.Jeg har faktisk aldri klart å høre så godt hva Roger Glover spiller,kvaliteten på bassgitaren og riggen han bruker,tonene,rytmikken osv. Og samtidig blir Blackmores gitarliring og Gillans vokal bare herlig intense istedet for å tippe over! Jon Lord er selvsagt ikke glemmt!!
Jeg sliter i det hele tatt med å forstå hvordan denne høytaleren klarer å balansere på denne linjen av naturlig intensitet på omtrent absolutt alt jeg setter på av innspillinger!!
Samme opplevelse har jeg med blant annet noen av Stevie Ray Vaughans utgivelser,igjen CD,i dette tilfellet var det "In Step" .Mange av de mer up-tempo låtene har en tendens til å ha den samme blanding av litt grøtete bass og innimellom litt for aggresiv kvekking fra Stevies stemme og innimellom gitaren.Her ble jeg bare sittende og gynge med og riste på hodet spor etter spor,aldri har jeg hørt kompet så tydelig,og jeg hører nyanser av Stevies gitarspill som jeg ikke har fått med meg før.
Men ta skrytet mitt litt med en klype salt ;D Hverdagen kommer som regel fort etter man har fått overstått den første ny-fascinasjonen,og igår for eksempel var det ingen stor lyttedag.Men det tror jeg ikke var høytaleren sin feil.Enkelte dager er jeg mer motakelig for musikk og lyd enn andre.
Det er fortsatt tidlig og jeg kan sikkert nemne deler av frekvensområdet hvor jeg muligens har hørt ting som låter enda råere,og jeg skulle som alltid ønsket meg høyere følsomhet i høytaleren.Men jeg tror at litt av genialiteten for min del med VSA høytalere er at de er så komplette og samenhengende,de gjør så mange ting bra og riktig,og så langt er VR-35 min favoritt VSA høytaler.
VR-35 er så langt muligens den beste musikk-maskinen jeg har hørt !
