Nå som tråden er så godt igang igjen, skal jeg innrømme en liten "Guilty Pleasure" jeg har.
I min verden finnes det bare to typer musikk. God og dårlig. Og jeg vet at smaken min, eller det jeg da selvfølgelig definerer som "god musikk", er ganske bred. Noen dager, som i dag, leter jeg fram de skivene jeg fikk gåsehud av i riktig gamle dager. Som i 1977, for eksempel. Da var noe av det tøffeste, mest melodiske og mektige jeg kunne høre på Electric Light Orchestras "Out of the blue". Et monumentalt dobbeltalbum innkjøpt hos Hagens Platebar i Borgstadveien for den svimlende sum av kr. 75,-. Mye penger dengang, men denne måtte jeg bare ha. Akkurat i dag er det CD-utgaven fra 2007 jeg spiller. Den kom faktisk så høyt som nr. 18 på listene i England, tredve år etter utgivelsen.
Jeff Lynnes komplekse, melodiske og nærmest symfoniske mesterverk holder i massevis i dag også, og det er noe med å kjenne igjen soli, harmonier, introer, melodier og tekst. Det er ikke vanskelig å høre hans nærmest grenseløse fascinasjon for The Beatles, og denne skiva teller noen definitive perler, som suiten "Concerto for a rainy day" inspirert av en hundreårsregnskur i de sveitsiske alper.
Ikke minst hører jeg vel omtrent to hundre prosent flere detaljer i den litt grøtete miksen i dag enn jeg gjorde gjennom min fars Ferguson-forsterker og Jamo høyttalere....Selv om hørselen utvilsomt var bedre dengang!
"Those were the days", som det heter...
;D ...
