Etter Rickie-skuffelsen var det tid for å gå på jakt i egen platesamling igjen. Det er noen titler som får for lite spilletid, og det er vanvittig deilig å gjenoppdage gamle perler. I kveld fant jeg en av de fineste av dem, i alle fall om du liker triojazz av aller ypperste merke, med musikalitet, telepatisk samspill og øyeblikk av pur magi. For ikke å snakke om en ekthet og fargerikhet i lyden som får det meste av audiofiliplater til å låte akkurat så kunstige, forserte og sjelløse som de virkelig er.
Vis vedlegget 156751
"Keith Jarrett at the Blue Note" er en mastodont av en boks, seks plater med opptak fra Jarretts 1996-konsertserie med sin klassiske "Standards"-trio, som også teller Gary Peacock på bass og Jack DeJohnette på slagverk. Det kan nesten ikke bli bedre. For meg er Jarrett en magiker. Riktignok en til tider arrogant, pretensiøs og ganske uspiselig fyr, men de fleste kreative har jo sine demoner å dra på. Sett mannen ved et flygel, og tiden står stille. Her flyr han i lav høyde over et landskap av amerikanske jazzstandarder, og gjør det så dynamisk, så elegant og med så stor intensitet at disse opptakene på sin måte er like grensesprengende musikalske som hans eskapader med den for mange mer kjente "Belonging"-kvartetten.Riktignok grynter han som en nedskalert King Kong her og der, men det kan man leve med, om man ikke lider av primal-angst. Så liker du "Belonging", Nude ants", "My Song" "Personal Mountains" og den nyss utkomne "Sleeper", er sjansen stor for at du vil falle helt i staver over denne live-boksen. Jeg har i alle fall akkurat gjenoppdaget noe av den fineste musikken jeg har i hylla...
mye gode skivetips fra din side også som tyder på god smak og kresent utvalg.
