Noe sånt mente jeg for snart tre år siden:
Lyden mkII
Som Dynaudiohøyttalere flest trives også 220II best godt unna bak- og sidevegger. Hos meg ble dette til drøye meteren til bakvegg og omtrent 70 cm til nærmeste sidevegg, og høyttalerne vinklet nesten rett på lytteposisjon. De ble koblet opp med min Audionet SAM V2 og kilden som normalt Marantz SA-11S1. (Dette var altså før jeg begynte å surre med vinyl..) I mine omtaler av modellene 110 og 140 fra samme serie er det en ting som går igjen, og det første som slår meg når jeg lytter til 220II er det samme; Dette låter ekte! På samme måte som de mindre modellene er denne høyttaleren rå på å skape illusjonen av at artistene er i samme rom som deg, nærvær er en god beskrivelse av hva Focusserien til Dynaudio er glimrende på. På Patricia Barbers utsøkte Nightclub blir dette veldig tydelig for meg, og jeg blir satt ut av hvor ekte pianoet låter. Det er noe med klangen fra denne høyttaleren som gjør at musikken oppleves så virkelighetsnær. Høyttaleren er tung på labben i bassen, og den spiller både med god definisjon og er relativt raskt også i dette området. Det er god dybde og bredde i lydbildet, bare høyden er litt mer begrenset enn hva jeg er vant med fra andre høyttalere. Lyden er ikke den som låter mest imponerende ved første lytt, men når du har gitt høyttaleren tid så endrer det seg til å bli meget imponerende hvor godt denne høyttaleren skildrer klang og egenlyden til instrumentene, for ikke å snakke om stemmer! Focus 220II gjengir vokalister med hud og hår, skjeggstubber eller botox! Den naturlige, lett mørke klangen fra høyttalerne med masse detaljer gir en realisme til stemmer som tydelig viser hvorfor denne produsenten har bygd seg et navn som spesialister på toveis stativhøyttalere. Igjen passer slagordet godt, og 220II viser seg som nakne, ærlige og ekte musikkformidlere.
Bakdeler?
Hvordan kan man så finne noen ting som det kan være greit å vurdere før kjøp av en slik høyttaler? Ærlighet er alltid bra, er det ikke? Vel, nettopp høyttalerens gjennomsiktighet og ærlighet kan være tøffe tak for dårlige innspillinger. Jeg opplever også større utfordringer med refleksjoner i min normale stue som jeg ikke reflekterte over i mitt gamle lytterom som var bedre dempet. 220II vil også gjerne ha en sterk forsterker, og da med tanke på høy dempingsfaktor og dermed basskontroll. Jeg er redd bassen kan flyte ut med en mindre forsterker uten samme kontroll av basselementene som min Audionetforsterker. Med B&W CM9 i samme rom har jeg muligheten til en liten sammenligning av to meget interessante høyttalere i samme prisklasse. B&W har ikke samme egenskaper og ikke samme tyngde i den nederste bassen, den låter mer ”smooth” i mellomtone og overgangen til diskanten og lydbildet er større men ikke like presist som på Dynaudio. Det er som normalt lettere å plukke forskjeller mellom høyttalere enn andre komponenter, og disse to høyttalerne er gode eksempler på høyttalere som begge er utmerkede men som likevel bør høres før kjøp.
Konklusjon
Mine gode erfaringer med de to stativhøyttalerne i Focusserien til Dynaudio gjorde meg spent på hva jeg ville oppleve med den gulvstående 220II. Enkelt sagt er det en 140 med større bassreserver og høytspillingsegenskaper, litt mer utfyllende er den også mer oppløst i toppen og spiller større. Naturlig mørk klang med diskant som ikke stikker seg frem akkurat som det Dynaudio normalt serverer, ingen revolusjon altså og godt er det! De spiller dypt i bassen og med både tyngde og definisjon, har du behov for sub med disse i stua så er du kravstor ut over det normale. Atter en gang er det nærvær til artistene og denne herlige illusjonen av artistene i rommet som gjør seg gjeldende, og blandet med troskap til instrumentenes egenklang blir dette vellykket! Er du på utkikk etter et par gulvstående høyttalere til rundt tjue tusen kroner paret så lytt for all del på et par Dynaudio Focus 220II før du bestemmer deg. Anbefalt!