Jeg vil snu saken på hodet. Og da trekker vi inn en lyttestest her.
I 1959 holdt Harry Belafonte en konsert i Carnegie Hall. Et enkelt 3-spors opptak fra Rca. Hvis vi lytter til sporet «Jamaica Farewell» fra «Belafonte at Carnegie Hall», hva er årsaken tror du at mange drar frem dette som er eksempel på naturlig vokal i et naturlig akustisk rom og lett drar en konklusjon om at dette opptaket sannsynligvis er i nærheten av hvordan publikum i salen hørte Belafonte. Og det uten at noen av oss faktisk var der i 1959 eller har hørt Belafonte live?
Michael Fremer er en av dem som ofte har dratt frem dette opptaket.
Hvilke parametre mener du da er viktig i et haifai-anlegg for å gjengi akkurat denne innspillingen slik det skal låte da? Er alt OK om det er dyrt nok?
For hvis ingen av oss var der da det skjedde, hvordan kan man da mene at det må ha vært slik og slik. Viktig å også huske at det er vel ikke slik at lyden er 100% lik i hele salen?
Spør man 10 stykker som har vært på en samme konsert, svarer de sannsynligvis ikke det samme.
Så tekniker/artist vil dermed måtte gjenskape en generell eller optimal plassering i lydsporet, som gir lytteren et optimalt inntrykk (illusjon) om å være tilstedet.
Flinke folk med rett utstyr, så får de til helt fantastiske ting. Men det er en skapt realisme.
PS: Det kan til og med være slik at den aller beste lyden av hele konserten, er den som er på det opptaket.
Noen i salen fikk kanskje god lyd, men håper i alle fall en god stemning på kjøpet.