Jeg har, til nå, forstått det slik:
Høyttalerelementer, domer / membraner / materialer forvrenger eller ressonerer på et gitt nivå. Dette nivået er individuelt avhengig av materiale og konstruksjon forøvrig. Papir, aluminium, magnesium, keramikkk, beryllium, diamant.
Det samme bidrar tydeligvis motorsystemet til (magnet, voice coil).
Når et element begynner å vrenge pga høy belastning så er det forskjellige typer forvrengning, 2, 3, 4 harmonisk. Førstnevnte er mer ørevennlig.
Det samme skjer i en forsterker. Single Ended uten feedback har ofte mer ørevennlig forvrengning enn en AB eller D som er svært ren til det sier bråstopp. NAD har i 40 år hatt en soft clipping krets for å forhindre dette.
Ta for eksempel En 300B SET forsterker som driver en enkel OB med en god gammeldags papir 15" med kraftig alnico magnet samt en Lowther fulltone med Alnico. Bassen deles 12 dB og fulltonen 6dB med snudd fase. Dipolen tiltes litt bakover slik at fulltone og 15" blir fysisk løpetidskorrigert. OBne toes kraftig inn for å dempe stigningen oppover i frekvens eller man lager et enkelt sugefilter. Det brukes en røslig spole med lite motstand i lavpassfilteret og gode PP kondensatorer. Her får man en konstruksjon som vrenger både her og der. Går i metning. Mangler headroom. Ja som har alle feil en moderne high end produsent liker å fokusere på. McGraw fra Wilson sa "man bør ikke korrigere en feil med en annen feil". Jeg er ikke enig. I et slikt minimalist oppsett så låter det ofte svært ørevennlig med papir, 300B og Alnico samt pinpointet pga fulltonens punktkilde.
Et annet eksempel. I mitt 5 veis system så spiller driverne i et svært begrenset frekvensområde (ingen risiko for oppbrytning/jalling osv), de er ekstremt følsome (forsterkerne går aldri i metning), kompresjonsdriverne har berylliumsmembran som har enda mindre "ringing" osv. Mao, et system som går på "tomgang" vil ikke formidle de kulørte tonene fra papp eller metall, alnico eller jern, rørforsterker eller klasse D.
Skramstad forklarte meg at det var null problem å lage et state of the art bass system med svært billige basselementer. Det var bare å sørge for at de aldri vrengte. Man kunne nærmest bruke hva som helst bare det var mange nok og at de spilte i svære lukkede kasser. På den annen side kan man kjøpe GPA, AE og andre kvalitetsbasser som har lav induktans, er bygget av kvalitetsmaterialer og gir lite ulyd fra seg selv når de blir presset.
Alt koker kanskje ned til forvrengning?