Musikk er vanligvis delt opp i 12 halve trinn pr oktav. Jeg kan ikke si at hørbarheten av tonaliteten minsker nedover i frekvens. Musikalsk sett er det tvert imot. Man lytter seg inn for å intonere nedover og ikke oppover.
Å skille halve tonetrinn i oktaven 20-40hz må gode oppsett klare for å gjengi tonaliteten i musikken bra. Holder derfor en knapp på logaritmiske oktavvisning.
Ser poenget ditt, men prøver å forstå hva Zwicker egentlig mener om de 24 frekvensgruppene, som er mer lineære nedover i frekvens. Lurte bare på om Bark-skalaen var kjent for bassmesteren og ham som lager Audiolense (og eventuelt andre, som
Asbjørn ).
Skal man tro Zwicker, slik jeg leser ham, er det ikke så viktig å fokusere relativt mye på bassen. Dette er for øvrig i tråd med gjeldende trender hvor det går mer og mer i øreplugger og små Pod-bokser. Selv Kii prøvde jo å få folk til å tro at størrelse ikke teller for noen år siden.
Bark-skalaen beskriver
bredden på kritiske bånd, dvs hvor følsomt øret er for om to toner oppleves som samme eller forskjellig frekvens. Betydningen for våre formål er ikke viktigheten av de enkelte frekvensbåndene, men hvor smale kanselleringer må være for ikke å være sjenerende. En topp og en bunn i frekvensgangen innenfor samme kritiske bånd vil gå opp i opp hvis de spilles samtidig, mens en topp og en bunn lengre fra hverandre vil oppleves som ujevnt og farget.
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Critical_band
Hvis man gjør en måling med REW og bruker psykoakustisk glatting er det Bark-skalaen (eller noe lignende) som brukes, mens hvis man bruker f eks 1/3 oktav i stedet brukes logaritmiske bånd ved alle frekvenser. Jeg bruker begge deler, logaritmiske bånd for å forstå hva som foregår og psykoakustisk glatting for å forstå om det er hørbart. Da unngår jeg å bruke unødvendig smale eq-pådrag på ting som uansett jevner seg ut i øret.
Båndene som oppgis for Bark-skalaen virker forresten veldig brede. Alt mellom 20 og 100 Hz behandles som samme bånd. Så enkelt er det jo ikke, siden vi gjerne vil at toner med mye smalere båndbredde ved ulike frekvenser også skal være omtrent like sterke.
(@The Shy , beklager hvis jeg roter i tråden din med lange innlegg, men kanskje er det noe her av perifer interesse likevel?)
Jeg gravde litt mer i materien og det viser seg at Zwickers kollega, Fastl, skrev en artikkel i 1986 med tittelen «Critical bandwidth at low frequencies reconsidered» (
https://link.springer.com/chapter/10.1007/978-1-4613-2247-4_34). Der skriver forfatterne Fastl og Schorer at Zwickers Bark-skala med de 24 frekvensgruppene skulle inn i en internasjonal ISO-standard. Som kjent må man av og til ta noen snarveier når det lages standarder. Standarden ble fastsatt bl.a. vha. hodetelefoner. Jeg synes denne fremstillingen av historikken bak Bark-skalaen - og den nyere ERB-modellen - gir en fin bakgrunn:
«The Bark scale
This has lead to the definition of the Bark scale, a frequency scale on which equal distances correspond with perceptually equal distances. Above about 500 Hz this scale is more or less equal to a logarithmic frequency axis. Below 500 Hz the Bark scale becomes more and more linear.
The ERB-rate scale
Measuring the critical bands below 500 Hz appeared to be quite difficult, due to the fact that, at low frequencies, the sensitivity and the efficiency of the auditory system rapidly diminishes, while headphone technology caused leakage of acoustic energy at low frequencies. More accurate measurements of the auditory-filter bandwidth have now lead to the ERB-rate scale. These measurements have used notched-noise maskers to measure the auditory filter bandwidth. In general, on this ERB-rate scale the auditory-filter bandwidth, expressed in equivalent rectangular bandwidth (ERB), is smaller than on the Bark scale, a difference which becomes larger for lower frequencies. (From the towns of the research groups where they were developed, Hartmann, 1997, has doped the ERB-rate scale the Cambridge scale, while he doped the Bark scale, the Munich scale.)».
Hvem visste at man hadde noe som het henholdsvis München- og Cambridge-skalaen?
Med andre ord ser vi at den tidlige psykoakustiske forskningen var litt grov i fastsettingen av psykoakustiske frekvensgrupper (arbeidet med disse 24 tidlige frekvensgruppene strekker seg tilbake til 1957 og ISO-standarden ble lagd i 1961), med det resultat at lavere frekvenser ble stemoderlig behandlet.
Den stemoderlige behandlingen var synlig også blant produsentene av høyttalere. I 1988, i artikkelen «Subwoofer performance for accurate reproduction of music», av Fielder og Benjamin (
AES E-Library » Subwoofer Performance for Accurate Reproduction of Music), skrev forfatterne at det er «... evidently believed in the loudspeaker industry that distortion in low-frequency drivers is not particularly important. As a result, there are few drivers that are sufficiently linear. It should be noted that less than a dozen systems were measured and found to be inadequate. Therefore the results should not be considered representative of all subwoofer systems available. Instead, our survey results imply only that adequate performance characteristics are hard to find».
Med andre ord kan det se ut til at en nøytral reproduksjon av lavere frekvenser tradisjonelt ikke har vært prioritert av høyttalerbransjen, og bransjen kunne igjen støtte seg på (den tidlige) forskningen som behandlet bassområdet grovt og forenklet.
Så slår det meg at en del DIYere som The Shy har valgt en helt annen vei. Det vil si den kompromissløse vei for nøytral reproduksjon helt ned til «gulvet». Et valg som for øvrig er i tråd med nyere psykoakustiske modeller, som Moores Equivalent Rectangular Bandwidth (ERB), som først ble beskrevet i 1983.
Når jeg ser på høyttalerbransjen, kan det virke som om de lavere frekvensene endelig får den oppmerksomheten de endelig fortjener. Først ute med en kardioidløsning for romakustiske utfordringer var ME Geithain, for over 15 år siden (
https://www.me-geithain.de/de/assets/media/products/highend/ME901K/PPThomsen-RL901K-02-05.pdf og
https://www.me-geithain.de/de/assets/media/presse_pdf/Studiomagazin-Physik-02_02.pdf). 15 år etter ME Geithain kom både Kii og Dutch & Dutch med samme løsning, presentert som om det var en nyvinning. I forrige uke kom Genelec med sin egen løsning på bassproblemet, W371 (
https://www.genelec.com/w371), et «adaptivt woofersystem» med en 14 og en 12 tommer i samme boks som vha. DSP gir flat respons under 20 hertz i rommet. I mine øyne er denne løsningen mer nyvinnende enn Geithain, Kii og DD fordi den integrerer DSP, romakustiske målinger og flere basskilder med relativt stort membranareal. Både Kiis bassløsning BXT og Genelecs bassløsning W371 er på den dyrere siden.
Poenget mitt er at det kan virke som om bassen er tatt inn i varmen av ledende, forskningsorienterte høyttalerprodusenter, som går nye veier for å gi lytteren en så nøytral bassreproduksjon som mulig. Med nye veier mener jeg at de ikke bare har en subwoofer i sortimentet, men integrerer subfrekvensene med frekvenser helt opp til 300, 400 og 500 hertz i en løsning som integreres med hovedhøyttaleren. Sånn sett gjelder ikke bemerkningen fra 1988 lenger om at høyttalerprodusenter blåser i kvaliteten på bassen.
Står vi overfor en bassrevolusjon, hvor folk endelig kan få øynene opp for nøytral reproduksjon av musikk med informasjon nedover i frekvens - uten at man må ta veien til The Shy for å høre hva som ligger der nede?
