Jeg testet Opara og Virgo 1 for lenge, lenge, lenge siden i audio. Da skrve jeg:
På jakt etter det perfekte
System test av Adyton Opera forsterker, Audio Physic Virgo høyttaler, Micromega T-Drive og Micromega T-Dac/Dynamic Precision DPDAC 800.
Det er like greit å krype ut av skapet (eller kanskje kabinettet) og så fram: Jeg er audiofil, og periodisk grensende til det uhelbredelige. Audiofili - en tilstand av søkende etter det perfekte, en søken som lett kan gi lommeboka en nedtur som kan vare lenge eller kanskje for godt! Audiofil - ja vel, dog med klare meninger om hva jeg er på leit etter. Min søken etter den perfekte lyd er ensidig med utgangspunkt i musikk, og den opplevelsen den kan gi. Når anlegget spiller, når tid og sted forsvinner og artistene er til stede i stua, da er det snakk om virkelig skjellsettende opplevelser. Musikkopplevelsene er drivkraften. Derfor stiller jeg meg også åpen til det meste. Det er uinteressant om forsterkeren er integrert eller ikke, om høyttalere er treveis eller toveis, eller om CD-spilleren er japansk. Spørsmålet er enkelt og greit: Spiller det, eller spiller det ikke?
I et år eller så har jeg levd bra med et anlegg bygget rundt en Sansui 907 integrert forsterker, en Sansui 717 CD og Audio Physic Virgo høyttalere. Anlegget spiller bra, ja jeg vil hevde usedvanlig bra. Jeg har tunet og testet og er så og si i mål. For det er noen småting som enda ikke er perfekt. Anlegget er kanskje litt påtrengende i deler av mellomtonen. Det mangler ett lite løft i toppen og noen mikrodetaljer - ellers spiller det bra.
Men jeg er alltid på leit, og jeg har vært igjennom en del demo-rom og hjemmebesøk de siste årene. Jeg har lyttet på alt fra anlegg som koster noen få tusenlapper og til kombinasjoner som koster flere hundre tusen. Og når sant skal sies har jeg ikke alltid å blitt uhelbredelig imponert. Min konklusjon er at pris ikke alltid er synonymt med kvalitet. Det har også slått meg som et tankekors, hvor ulikt virkelige "high-end" anlegg kan formidle samme musikk. Målet er jo i utgangspunktet at et anlegg skal formidle "ufarget" lyd. Når jeg da erfarer meget store lydmessige forskjeller mellom virkelig dyre anlegg - anlegg som presumptivt skulle lyde ganske likt - hva er da riktig eller ufarget lyd?
Trøbbel - virkelig trøbbel
At utviklingen av nye generasjoner D/A-konvertere går raskt er i og for seg ikke underlig. Gårsdagens vinnere er akterutseilt i dag. Her er det snakk om kontinuerlig forskning innenfor et relativt nytt område. Mer bemerkelsesverdig er den raske produktutviklingen på forsterkersiden. Her er det snakk om et område og en teknologi som har vært kjent i årtier. Likevel dukker det stadig opp nye konstruksjoner, med bemerkelsesverdige egenskaper. Desto gledeligere er det da å registrere de norske forsterkerprodusentenes fremgang. Gjentatte ganger havner norske forsterkere som testvinnere, være seg Adyton, Doxa, Electrocompaniet eller Dynamic Precision.
For meg som forbruker betyr imidlertid denne utviklingen trøbbel - virkelig trøbbel. Med nye DACer- og forsterker-konstruksjoner, som stadig går utenpå tidligere modeller og generasjoner, blir selv ganske nye komponenter raskt akterutseilt. Og skal en holde følge må anlegget resirkuleres utrivelig ofte! Og her sitter jeg da med mitt ett år gamle utrangerte system, og undrer på om drømmelyden finnes?
Tysk-norsk samarbeid
Det å finne frem til komponenter som spiller sammen er en vanskelig oppgave. De fleste seriøse HiFi butikker jobber nettopp med dette. Noen driver det enda lenger; For den norske forstrekerprodusenten Adyton og den tyske høytalerprodusenten Audio Physic (Uff tysk! Fordommene sier jo at tysk lyd er skarp og sær) har et inngått et utstrakt samarbeid om produktutvikling og markedsføring. Samarbeidet er endog drevet så langt at Adyton har utviklet en egen DSP-boks, som i det digitale domene korrigerer for fasefeil og "retter" ut frekvensgangen i Audio Physic høyttalere!
Spesielt billig utstyr leverer ikke disse produsentene. Adytons produktlinje starter med den integrerte forsterkeren Opera, til i overkant av seksten tusenlapper og ender med Cordis 3B til godt over hundre. Audio Physic starter lavere med Step, til ti tusen for paret, og ender opp med Medea til opp mot en halv million!
Den perfekte lyd?
I min søken etter den perfekte lyd ba jeg Oslo Hi-Fi Center sette sammen en pakke basert på produktlinjene fra Adyton og Audio Physic. Hensikten var å finne ut hva som bodde i et konsept basert på komponenter, matchet til hverandre av produsentene. Utgangspunktet var mine Virgo høyttalere, som vi i fellesskap konkluderte med var det sterkest ledd i mitt anlegg. For å drive disse ble vi enig om å teste en Adyton Opera integrert forsterker. Oslo Hi-Fi Center importerer og markedsfører franske Micromega produkter, dvs. CD spillere, drivverk og D/A-konvertere. De mente at et T-Dac/T-Drive CD-system fra Micromega med Audioquest Lapis balansert digitalkabel, ville være en bra match til Virgo og Opera. På kabelsiden ble vi enige om ART Synapsis interconnect, og Audio Physic høyttalerkabel. Som alternativ til T-Dac insisterte Oslo Hi-Fi Center på at jeg måtte teste Dynamic Precision D/A-konverter (omtalt i Audio 17), for virkelig å vise hva Operaen og Virgoene var gode for. Alt i alt et anlegg til mellom åtti- og hundretusen, avhengig av valg av D/A-konverter.
Jul i august
Et slikt anlegg bør definitivt spille. Da Operaen var blitt pakket ut av sin trekasse (!) og resten av utstyret var montert - ja da var det nesten julekveld i stua. Spenningen var til å ta og føle på - men egentlig er det jo ganske uinteressant å spille på et anlegg som hverken er innspilt eller skikkelig varmt. På forhånd var jeg fast bestemt på å vente en dag eller to før jeg hørte på anlegget, og heller la Audio Purist innspillings CD (omtalt i Audio 19) sparke liv i utstyret. Det er jo lov å ombestemme seg, og jeg ble sittende foran anlegget resten av kvelden. Selv om det var en uoppløst, "uferdig" lyd, med skarphet både her og der, var det lett å registrere et potensial som jeg sjelden har registrert i noe anlegg tidligere.
I dagene som fulgte drev Audio Purist CD-en ut små og store Hi-Fi djevler og etter et par dager spilte anlegget ikke bare usedvanlig bra men utenpå veldig mye av det jeg har hørt tidligere. Spesielt på akustiske instrumenter og relativt ukomplisert musikk fungerte det uovertruffent. Mari Boines Ørnebror og Kari Bremnes Løsrivelse var fantastisk, med både et vell av detaljer og en homogenitet som var utrolig. Og først da koblet jeg til Dynamic Precision DPDAC800. Fra da av tok det helt av: Fra å være bra, ble anlegget magisk. Dynamic DACen tilførte en fyldighet og en ro i diskanten samtidig som det fremsto ytterligere detaljer! Siste rest av CD-lyd forsvant. Bassen gikk dypere - dog ikke helt til bunns (det stoppet ved 30 Hz eller så), med en spektakulær hurtighet og definisjon. Enda var det mer å gå på. Operaen, CD-drivverk og DAC ble tilkoblet skilletrafoer. Resultatet var et dybdeperspektiv og en detaljoppløsning jeg tidligere ikke har opplevd noe sted.
En forvirret venn kommer på besøk
En venn av meg som er i den traumatiske HiFi innkjøpsfasen var på besøk en kveld. Han har øre for god lyd, nylig konvertert til ekte audiofil, fra en fortid som norgesmester i den kvasi-audiofile grenen bilstero. Nå er han på utkikk etter et anlegg i prisklassen opp til åtti tusen, og han er på vandring fra demo-rom til demo-rom. Han har blant annet hørt på Opera og Virgo i demo-rommet på Hi-Fi Centeret. Vi gjennomgikk innspilling etter innspilling, og han ble mer og mer imponert. For en ting er at enkelte innspillinger spiller bra, en helt annen sak er at det meste spilte magisk ("best ever" lyd), og at resten for det meste fungerte tilfredsstillende. Anlegget frembrakte rett og slett referanselyd av høy klasse. Hans hjertesukk da han forlot åstedet var: "Hvorfor får de ikke til denne lyden i demo rommene rundt omkring?"
Det å teste utstyr og høyttalere kan være en tragisk prosess. Ofte ender det med at referanseinnspilling etter referanseinnspilling blir gjennomgått. Du sjekker utvalgte partier; En liten nyanse her og en liten detalj der, er med på å bygge opp helhetsinntrykket. Imidlertid er det et par kriterier jeg har lært meg å vektlegge mer en andre. Det ene er graden av opptur/nedtur når mitt referanseanlegg kobles til igjen etter testen. Det andre er graden av fasinasjon underveis i testen. I dette tilfellet var nedturen stor og fasinasjonen høy. For å bli sittende time etter time og spille igjennom referanseinnspillinger fra a til å, ikke for å lytte til detaljer, men kun for å nyte musikkopplevelsen som opplevelse, det sier meg mye mer om kvaliteten på produktene enn allverdens tekniske analyser eller analytiske lyttetester. Da Marianne Antonsen sang gospel sjelfullt og med tilstedeværelse og da Radka Tonefs Fairytales fikk det til å gå frysninger nedover ryggen, da handler det om en formidling av musikk som det kun er få anlegg som er i stand til å frembringe. Et anleggs evne til å trylle frem toner og å formidle musikk er for meg den ultimate testen. Spiller det eller gjør det ikke? Denne kombinasjonen spilte!
Midnight-olje i maskineriet
Så langt har dette vært en ensidig lovprisning. Finnes det da ikke svakheter? Jo selvsagt gjør det det. Operaen er en forsterker som yter 50 Watt i 8 ohm. Mitt lytterom er til min kones store fortvilelse stua. Et rom på over ført kvadratmeter, med furu i gulv og tak og med glassfiberstrie på veggene. Ikke overvettes tungt møblert - altså et usedvanlig akustisk levende rom. Høyttalerne er plassert meget spesielt: Tre meter fra bakvegg, og en meter fra sidevegg. Høyttalerne står derfor nærmest fritt i rommet og får ikke "hjelp" fra vegger eller hjørner. Plasseringen gir et utrolig perspektiv, og bassresonanser og stående bølger er jeg lykkelig forskånet for. Imidlertid kreves det kraft for å få et skikkelig lydtrykk i rommet, en kraft Operaen maktet å gi på relativt enkel musikk. På kraftige passasjer og på komplisert musikk hendte det at forsterkeren begynte å rote musikken til ved høye volum (klokken tolv til et på forsterkerens volumkontroll). Enkelte innspillinger fikset den rett og slett ikke, og en Midnight Oil innspilling måtte jeg skru av. Det ble rett og slett bare tull. På den annen side hadde Operaen som oftest forbausende bra bass-kontroll. Min test på om bassen holder følge er Jennifer Warnes, The Hunter spor 8, ett kutt hvor refrenget meget talende går "Going down deep", samtidig som bastrommene rister rommet. Basstrommene her er spesielt vanskelig å gjengi fordi de ligger innefor en smal frekvensgang og spiller med en utrolig energi. Det har lett for å oppstå stående bølger i rommet, og basspasasjen er så kraftig at mange forsterkere mister kontrollen slik at basselementene flagger helt ut. Operaen spilte imidlertid dette kuttet med meget god kontroll i bassområdet.
Også på mer reindyrka rock og på storband jazz, registrerte jeg enkelte problemer med "trøkket". Det svingte liksom ikke helt. Igjen var nok problemene muligens knyttet til rommets størrelse og en ikke optimal høyttalerplassering i forhold til bassgengivelse. Imidlertid følte jeg behov for å skru opp volumet, uten at forsterkeren hadde mere ressurser å gi. I et mindre rom, eller i større rom med en mer optimal høyttalerplassering tror jeg at anlegget ville kunne spille opp mot det perfekte, sammenlignet nesten med hva som helst innenfor prisklassen.